dialog
august 13, 2010 § 2 kommentarer
fremdeles av den oppfattning at det er bedre å stå å se utover havet og si noe enn å bare stå og se utover havet. samma hva i grunnen (trekker skuldrene opp og litt sammen som om: vet ikke helt egentlig, men …) kanskje bedre å bare ringe
I morgen …
april 8, 2010 § 1 kommentar
I dag er dagen over. Det er for sent, men i morgen skal jeg skrive noe skikkelig fint, noe rørende, noe dypt, noe intelligent.
How wonderful wouldn’t that be …
du mener?
mars 12, 2010 § Legg igjen en kommentar
Akkurat. Alle sammen? Skjønner. Ja, for jeg har lurt litt på det, – om … Kunne jeg ikke beholde bare et par av dem? Noen stykker? En tre, fire, fem? Neivel. Det er jo litt fælt da, men … Alle? Det var meg som spurte igjen. De nikker. Jeg puster dypt inn og ut. (Sukker.) Jeg får ta på meg hansker.
(Jeg er sikker på at når jeg har gjort det og snudd meg og gått, gråtende, men med en vinter i magen, iskald på midten, er det noen andre som finner dem, pusser dem opp og får liv i dem, tjener et hav av penger på mine elskede darlings. F**n ta dramaturger og konsulenter.)
før jeg begynner
mars 11, 2010 § Legg igjen en kommentar
Vekket av hunden. Den er pen, så det er vanskelig å ikke si okei, da til den. Jeg lot den sitte i et par minutter å se på meg, logre med halen, men så måtte jeg gi meg, lukke opp øynene og klø den. Jeg snudde meg rundt og satte føttene på gulvet og sa at vi står opp. Hunden løp lykkelig til døren og satt der og så henholdsvis på meg og på den. Hunder har en akseptabel måte å være insisterende på. Det er noe med halen som går og går. Vanskelig å ikke la seg sjarmere av den. Som om den logrer for deg spesielt. Du tror det. Så gikk vi rundt kvartalet. Hunden har sitt å gjøre, jeg følger etter den og tenker på været. Himmelen. Ikke noe spesielt med den, men… Grå bare, på grensen til tung, men jeg tenker på været likevel og streifer så vidt bort i hva jeg skal gjøre, det jeg skal skrive, men bare så vidt. Så er vi rundt og går inn igjen. Men før jeg begynner kaffe. Med melk …
i like the story as well as when you told it
mars 9, 2010 § Legg igjen en kommentar
å, å, å om dette var boka mi. om jeg kunne kommet på en sånn bokside. om noen av sidene i hvert fall, i bøkene mine kunne vært sånn som denne. mer en følelse, du vet, av jeg vet ikke hva, men kanskje … pussige? ja. så leseren bøyde seg en anelse nærmere og studerte. glemte seg litt. det ville vært bra.
tallerkenfortelling
mars 7, 2010 § Legg igjen en kommentar
Min hovedkarakter i boken om mordet, (eller var det ikke et mord likevel?) heter Ellen, det gjorde farmoren min også. Det finnes ingen likheter mellom dem. Ikke en gang helt marginale. Jeg bare liker navnet. Eller det kjennes i hvert fall ikke helt fremmed ut. Det kjennes faktisk mindre fremmed ut enn mitt eget. Og det var ikke en gang sånn at jeg brukte det da hun levde. Jeg kalte Ellen for farmor, og jeg kjente ingen andre som het det. Jeg likte farmor. Plommene? De er fra farmors pyntetallerken. Den hang på veggen i kjøkkenet hennes. Du kunne se på den og ut i noe annet. Dra gjennom den til et annet sted. Drømme. Det gjaldt for middagstallerknene vi hadde hjemme også. Den blå kinesiske tallerkenen, Blue Willow eller piletresmønsteret. Du spiste opp og så kunne du sitte å se ut i eventyret mønstret var tatt fra. Eventyret om den kinesiske mandarinens datter Koong-See som forelsket seg så håpløst i farens sekretær Siang-Lee. Mandarinen bodde i en underskjønn hage der de to traff hverandre i dyp hemmelighet. Men det hadde jo ikke vært et eventyr om det ikke var for at Madarinen oppdaget dem og for at han hadde lovet bort datteren sin allerede, og det til en søkkrik Hertug. Mandarinen satte opp et gjerde tvers over gressplen og gangsti for å holde sekretæren borte fra datteren. Han bygget et lite hus tett inntil sitt eget der hun ble holdt fanget. Men det lykkedes selvsagt de unge å flykte over broen midt i tallerkenmønsteret. De skal være to av de tre skikkelsene på broen. De gjemte seg i huset til Koong-Sees terne, men det var ikke trygt, så de flyktet nedover floden i båt så fort de fikk en anledning. De fant seg et sted langt borte der de de kunne leve i fred og elske hverandre, men ikke for alltid. Eventyret har ingen lykkelig avsluttning i timelig forstand. Siang-Lee ble etterhvert en anerkjent forfatter, jeg vil tro han skrev kjærlighetsdikt, og gjennom disse fant Hertugen Koong-See var lovet bort til, fram til dem. Hertugen og hans soldater drepte Siang-Lee. Da styrtet Koong-See til sine gemakker, gikk inn og satte fyr på dem. Hun omkom i flammene. Heldigvis grep gudene inn. De omskapte Koong-See og hennes elskede sekretær til to udødelige duer 
som et bilde på deres trofasthet. De nesten kysser hverandre på himmelen midt i mønsteret. På den kinesiske tallerkenen er de fleste av scenene i eventyret avbildet, forbudt kjærlighet, flukt, lykkelig kjærlighet, voldsom avsluttning. Tallerkenene jeg spiste på hele oppveksten fortalte meg altså flere ganger om dagen en ekte romantisk tragedie. En slags indoktrinering.
robert kellys statement for the modern poetry conference at cuny
februar 28, 2010 § Legg igjen en kommentar
I suppose poetry is
Listening Out Loud
And what one listens to is language —
language in one’s head
(only a fool would confuse that with himself thinking
only a fool would think the things that he hears languaging in him
are things that he himself is thinking)
Most poets are too smart to believe in their own intelligence.
Witless, clueless, we await a sign.
Pindar tells us a sign is never clear (at least a sign from Zeus) —
hence the poem veers towards a kind of
lucid incomprehensibility,
[Eventually after a few hundred or thousand years we begin to comprehend the incomprehensible — Dante, Aeschylus, Milton — and they become classics and become of great celebrity but diminished use. But till then the texts are of great power, startling, provoking, eliciting. Some grand provokers — Pindar himself, Li shang-yin, Lycophron, Hoelderlin, Stein — still wait their turn, still turn us towards the poem we must write, the poem they force us to write, to make sense of what they do to our heads.]
The incomprehensible provokes the reader to acts of preternatural awareness.
This incomprehensibility factor is what the ancient Greeks called Mousa, Muse. [The Spartans — sturdy workmen, who would have liked the sacred gizmos of Elshtain’s gnoetry — called her Moha.] (I told her I would work her into this evening.)
The incomprehensible is the only thing that makes sense. That is, it creates sense — the sense of something happening to you as you read.
And that’s the only happening poetry has?
The luster of listening.
Or what we hear in poetry is groans from the battlefield where time struggles against space.
take a look inside knausgård
februar 25, 2010 § Legg igjen en kommentar
er han i ferd med å svikte prosjektet sitt? the thruth and nothing but the thruth. i de første tre bindene måtte folk, vær så god, pent, stå fram som seg selv, men nå har knausgård begynt å anonymisere. (har ikke lest, bare lest om fenomenet, men jeg kan vel få lov å slutte fra det jeg vet om ham gjennom diskusjonene, når han slutter så fritt fra det han mener å vite om andre. jeg går ut fra at han inngående diskuterer hvor mye, eller hvor lite han faktisk vet om de som befolker bøkene hans og livet hans i min kamp-bøkene og er sjenerøs i så måte, jeg regner med det) men altså knausgård har begynt å dekke til unge pikers identitet. (er det publikumssvik eller smart brudd på forventing og bare en plan?) er knausgård blitt en, de unge, uskyldige pikers ridder, eller er det blitt mye for selv en svært dedikert confessor? kryper det en anelse kulde i forfatterens føtter? kjenner han uro? sover han dårligere om natten? slår prosjektet tilbake? smiler Djevelen til sin Faust og serverer en bitrere vin ettersom fortellingen skrider fram. (beware of the newspapers, they lift you up to tear you down, tar jeg feil når jeg mener å høre at ulvene har begynt å tute der ute, er det derfor jeg fryser på ryggen?) er det det siste bind av min kamp kommer til å handle om? hvordan alt som tilsynelatende var, forandrer seg, trer fram som det er i virkeligheten? hvordan knausgård, gjennom triumf og deretter gjennom triumfens konsekvens, smerte(?), alt parallellt med hans nedtegnelser, selv forandret seg gjennom denne og, han lover, har blitt et bedre menneske og ikke bare en bedre forfatter? (eller bare en angrende fant? som kommer til å fortsette på samme måten?)
jeg lurer: skal den siste boken i knausgårds kamp handle om hvordan han kanskje ikke burde skrevet den? helst ikke, knausgård, helst noe mer, noe dypere, og du vil bli tigitt, eller høytflyvende, og du vil bli lynsjet, (Gud forby, men tro meg, vi vil gladelig la oss underholde av det, vi er ikke bedre) uansett hvor shaky du er eller ikke er nå knausgård, gi oss noe vi ikke forventet, men trengte. gi oss epiphanie, et skikkelig omdreiningspunkt. en krone på verket. om så, så regner jeg med at vi får høre om det. da skal jeg avgjøre om jeg skal lese. jeg skal lese, ja, jeg skal, sa jeg. kanskje til sommeren.
Cristopher Nielsen
februar 24, 2010 § Legg igjen en kommentar
På nettsiden sin har Cristopher Nielsen en interessant betraktning om fortellingen. He share. I share he with you. Hvis du går inn i hodet hans kan du stå i rulletrappen sammen med en av figurene hans og vurdere om det er noen grunn til å springe som f**n oppover når rulletrappen faktisk går nedover eller om det er like greit å sette seg og bli med til bunnen. Jeg skal printe ut skjemaet hans, C.N.’s Theory on creating a story neste gang jeg skal undervise. (Hvis det er okei for han.) I like.
Jeg har ikke lagt merke til hvor fornemt han skriver Cristopher før. As if he were a saint or something. I like that too.
jeg har tenkt på det i natt: konflikt
februar 23, 2010 § 2 kommentarer
Karakteren min sitter i en bil på ferjekaia i Horten (jeg har aldri vært i Horten, men Google har, og dessuten så ligner norske småbyer hverandre til forveksling, alle har et apotek på omtrent samme sted). Hun, karakteren, har nettopp vært på apoteket, sovemedisin og noe beroligende (anes konfliktstoff?). Hun har tatt med seg takeaway kaffe og en muffin fra en kafe (en av de hyggelige som alltid finnes i nærheten nå for tiden, fint det, men øker ikke konfliktnivået). Hun sitter altså i bilen sin (den er nyreparert, en konflikt mindre! pokker, hvorfor lot jeg det skje?) og har i seg varene mens hun ser ut på en tung, grå himmel som går umerkelig over i fjord der ute et veldig diffust sted . (Dårlig vær er sjelden konflikt, i høyden dårlig stemning, symboler er vanskelige greier, sjekk Hemingway fra tags). Hun, karakteren, sitter og sitter. Hun vet ikke hva hun skal gjøre. (Jeg vet ikke hva hun skal gjøre). Hun vet ikke hva som skjer. Og, God damn it, ikke jeg heller. Jeg har ikke peiling. Skal hun bare dra hjem? Eller hvor skal hun kjøre? Til hvem? Og hvorfor? Konfliktene er diffuse (symboliseres ikke av det diffuse ved himmel og fjord og deres møte i horisonten, men er en svakhet ved plottet, – kanskje). Telefonen ligger i passasjersetet. Den ringer foreløpig ikke. Jeg kan la den ringe. Ja, det vil jeg gjøre. Jeg vil la den ringe. Den ringer. Karakteren tar den. Ingen sier noe. I andre enden er det et menneske, men mennesket sier ikke noe. (Altså, om ikke annet: jeg minner om at konflikt finnes… eller i hvert fall fantes). Hun legger på. (Takk Gud for skjult nummer.) Og det var det liksom?
Nei. Noe må skje. Hun kan ikke bare sitte der lenger. (Jeg trenger åpen konflikt. JEG, forfatteren trenger å se og forstå den. Så kan jeg skjule den etterpå hvis det blir for platt og simpelt. 1. Hvem er hun egentlig i konflikt med? 2. Alle? 3. Og ingen. 4. Han som hun først og fremst var i konflikt med er død. 5. Shit. 6. Can I bring him back? 7. Not alive.) Det var det, igjen. Stille som i graven. Kan hun i et øyeblikk av desperat lengsel etter en å si noe til, bare hva som helst, ringe sin mor som hun ikke liker? Ringe selv om hun virkelig ikke liker henne? Er det sannsynlig handling? Kanskje ikke, men konflikt. (Konflikt? Ja, men ikke så interessant for fortellingen. Litt på siden foreløpig. Og litt tråkig. Egentlig. Jeg innrømmer det.) Jeg lar henne sitte litt til i bilen. Tenke på 9.11. Det var heavy. Definitivt utenfor fortellingen, men skikkelig sverdslag. I verden. (Hvor lenge er det interessant å «tenke» på 9.11? Ikke lenge. Verken hun eller jeg kommer videre av det. Ser konsekvens for karakteren. Se. Der var det over.) Okei, jeg setter meg inn i bilen. JEG. Vi får snakke sammen. Jeg kommer fort gående opp langs siden og åpner døren før hun forstår hva som skjer. Jeg ser henne rett inn i øynene. Jeg foreslår: Fatal flirt? Blood money? Killer? A life in hell? World of hurt? Hun sier: Alt sammen. OK. We are cooking again.
PS. Jeg skal dra og sjekke ut Horten før boka er klar. Eventuelt er klar. Vi får sannelig se på det.
torunlian 