hva jeg ville gjøre hvis jeg visste jeg ikke kunne feile?

mai 5, 2012 § Legg igjen en kommentar

jeg trodde, mye, men ved ettertanke, enkle ting en vanskelig kan feile med, som å stå lenge, kanskje en hel dag, og se på et eldgammelt tre, som å lukte på ved, og etterpå, anelsen røyk i rommet når den brenner og varmer, som å åpne et granateple en dag, i november, spise det, eller ringe til en jeg kjenner og savner, og hvis det var vår, vaske et vindu, plukke sopp hvis det var høst, selv om det regnet, som å gå, snu, gå hjem når jeg ikke vil gå lenger, som å svømme i ferskvann en sommer, – eller bare drømme om det …

jeg vet ikke hva det skulle være jeg ville gjøre hvis jeg visste jeg kom til å greie det. det er et djevelens spørsmål. men jeg blir ikke fristet. jeg ville ikke, en gang, om jeg aldri så mye kunne, reddet verden fra ondskap som finnes.

men jeg ville nok fløyet hvis jeg kunne gjort det. noe sånt noe. noe med himmelen. noe med vinger. noe høyt oppe.

da blir det å nedtegne, flyvning, i boken for alt det forliste. det forliste som får alt det som ikke forliser til å skinne. som det at en får gå omkring og leve på denne jorden. så lenge.

Bøker …

april 29, 2012 § Legg igjen en kommentar

slik de ikke lages lenger. Snart er de borte for alltid, forsvinner. En etter en blir de til støv, eller reddes kan hende i biblioteker de mest standhaftige av oss holder, eller som innhold, – kanskje, i ett-tall og nuller i en uhåndgripelig dimensjon der ingenting lukter av papir eller skinn eller støv. Jeg er glad jeg levde i bok-tiden.

både og

mars 8, 2012 § 1 kommentar

Denne bildekrusellen krever javaskript.

å høre

februar 22, 2012 § Legg igjen en kommentar

Denne gutten hører lyden av verden. Fotografiet ble tatt av Jack Bradley i samme øyeblikk som gutten hører for første gang noen sinne. Doktoren har akkurat puttet ørestykket inn i øret hans.

tenkere

januar 4, 2012 § Legg igjen en kommentar

Inne i hver av oss sitter det, ligger det, en og tenker. Eller står. Rett opp og ned. Går. Videre. Tenkende. (Skulle ikke alltid tro det.)

for oppdrift og opphevelse av tyngdekraft eller flying made easy

oktober 15, 2011 § Legg igjen en kommentar

Jeg lurer, går det an? Kunne jeg få sveve lite grann? Sånn som jeg greier å løfte meg fra jorden når jeg drømmer? Eller tror jeg bare at jeg gjør det, men ligger egentlig i vann og svømmer? Kan hende det. Faktisk. Ikke rart vi oppsøker bassenger og strender.

tereza vlckova, flyvende kvinne

john neel, floating man

ed ruscha, nine swimmingpools

inside/outside & outside/inside

oktober 11, 2011 § 2 kommentarer

Once upon a time in America, Sergio Leone, 1984

Nostalghia, Andrej Tarkovskij, 1983 –

Og egen nostalgi, (fra gresk, nostos, å vende hjem, algos, smerte, brukt som beskrivelse på en medisinsk tilstand, en spesiell form for melankoli) lengsel etter fortid, idealisert, forskjønnet av tid i utvidede øyeblikk som:

– Eplekjerren med de to barna fra «Ivans Barndom».

– Gutten, i «Andrej Rubljov», som sier han kjenner hemmeligheten ved klokkestøping. Han gjør ikke det. Og likevel, av nød og gjennom inderlig bønn, støper han den den mest fullkomne klokke skapt.

– Vinden i trekronene i «Speil» når den beretter at et nytt menneske kommer. Snart.

– De elskende som svever, vektløst, i «Solaris». (A.T.: Det mest fullkomne bilde på kjærlighet.)

( fra Speil )

– Stalkers sammenbrudd ved inngangen til rommet «der alle ønsker oppfylles».

Here we are, at the treshold. This is the most important moment of your lives. You have to know that here your most cherished wish will come true. The most sincere one. The one reached through suffering. (fra Stalker)

– Den siste sekvensen i «Nostalghia» der Gorchakov bærer brennende lys fra den ene siden til den andre av et tomt basseng i den tro at han bærer den menneskelige ånd. Og at det er nødvendig.

– «The Sacrifice», huset brenner, alt Alexander elsket og eide er ofret for at jorden ikke skal gå til grunne i en menneskeskapt katastrofe. Og så vet ikke Alexander lenger om det var noe han trodde/drømte eller om det var sant. Han løper rundt på jorden han har ‘reddet’ en siste gang før han blir fanget, lagt inn på båren i sykebilen og kjørt vekk.

Da var Andrej Tarkovskij selv rammet av dødlig kreft.

 Fra «The Sacrifice».

uten sammenheng, men …

oktober 10, 2011 § Legg igjen en kommentar

… likevel. Det kunne vært fortellingen om en som allerede har flyttet fra seg selv, er i rommene for siste gang, lider antakelig, alene, det er nødvendig,  må videre, det er i hvert fall helt nødvendig, vet at solen skinner usedvanlig vakkert og nesten mystisk gjennom grenene i trærne like utenfor, vinduene, noen trinn ned, trappen, brostenene, og en kan stanse der og se, lyset, alltid, men velger drømmen, den storslåtte, om det andre stedet, alt for langt borte, alt for øde, alt for kaldt. stedet en aldri kommer til. Ruin. (Det ble tragedie.)

En kan sette sammen nesten hva som helst og få det til.

Simon Browne, Door …

Rena Bass Forman, Tree

Rena Bass Forman, Greenland

the wonderland of common things

oktober 2, 2011 § 2 kommentarer

Vi parkerer innenfor det hvite rektangelet vi betaler for i automaten, vi går inn og handler, vi finner oss en kø ved kassene og står i den, vi betaler, vi finner bilen fordi vi bet oss merke i bokstaven på feltet der vi satte den, vi setter varene vi handlet inn, vi setter nøkkelen i tenningslåsen, vrir den rundt, vi kjører rolig ut, tar til venstre hvis det står skiltet at det er kjøreretningen, eller til høyre hvis det er det som stemmer med den virkeligheten noen har organisert for oss slik at ingen kommer til å stå i veien for en annen. Vi holder oss og bilen på den siden av veien som er regelen i landet der vi kjører, vi blinker når vi svinger, vi holder fartsgrensen sånn noenlunde, og selv om køen snegler seg av sted hvis det er rushtid sniker vi oss ikke inn i kollektivfeltet og kjører fortere enda det er tomt for biler. Vi stanser når det lyser rødt og kjører først når lykten skifter. Vi stanser når det står en og vil over fotgjengerfeltet. Vi stanser og overholder vikeplikten. Vi leser skilter og følger dem. Jeg har lagt merke til det om og om igjen, hvor velsignet veloppdragne menneskene er der ute i trafikken, men likevel er jeg en tviler og redd. Hver gang jeg kjører bil på veier uten midtdeler tenker jeg at han eller hun som kommer der, – er det ikke akkurat som bilen deres skjener? Er det ikke akkurat som bilen deres er på vei rett mot meg? Når den er forbi uten at det førte til en ulykke tenker jeg, der overlevde jeg. Jeg overlever flere ganger daglig. Og jeg aner ikke hvem som ikke drepte meg. Hvis jeg ikke var en tviler og bekymret, var jeg heller ikke reddet av alle disse fremmede. Slik kan en også samle gleder. Alene, i en bil, på vei.

ode til den norske sommeren

juli 18, 2011 § 2 kommentarer

Et vanlig fenomen på disse kanter. Et bulket lerret, fargeløst, ensformig, endeløst og dystert er spent ut under himmelen og slipper, løser, strør og drysser dråper ned mot jorden. Det er sommer her i Norden. Denne himmelens form for kjærlighet til grønske, og grønskens velbehag, tar bare dårlig hensyn til et menneske som ønsker seg en solskinnsdag. Jeg flykter.

Men så sprekker dysterskyene som svar. Lerretet løser seg opp og danser, dunster dovent bort, lover solen, krøller, kruser seg om til en godværssky i himmelstolen. Det er sommer her i Norden. Jeg har løst billett, men skal jeg dra? Blir det regnvær, eller blir det sol i morgen? Da jeg var liten eller pengelens og derfor ikke kunne velge hadde jeg gode svar. Jeg ble. Tok været som det var. Den roen er med tiden byttet inn i kattepining, skal jeg reise eller bli, hva er best?

Nå regner det igjen. Da jeg var liten hadde jeg sydvest.

Where Am I?

You are currently browsing the wonderland category at torunlian.