åh, japan …

mars 15, 2011 § 1 kommentar

Boat in Spring Rain by Kawase Hasui

HAR SETT SÅ HIMMLA MANGE BILDER

februar 9, 2011 § Legg igjen en kommentar

i løpet av livet. Noen jeg aldri har glemt. Har ikke ant hvem som har laget dem og har for så vidt heller ikke brydd meg om det. Har bare sett bildet og tatt det inn. Sett det igjen kanskje. Et helt annet sted. På et postkort, en plakat, eller som del av et annet bilde. I en annen sammenheng. I en annen og annerledes del av livet. Noen av bildene har vokst seg til. Noen er blitt tommere, er mer knyttet til min fortelling om meg nå, enn min tilknytning til dem.

Nå vet jeg hvem som laget disse, Gerhardt Richter, Meer, Chicago & Ema. Nå vet jeg om Gerhardt Richter. Det hjelper i grunnen ingenting. Det gjør ikke noe fra eller til. Tenker at det er fint hvis det ikke gjør noe for ham heller. Nesten vesentlig. Minner meg om Egon Fridell som ikke orket mer da krigen som sluttet i -45 begynte. Før han hoppet ut av et vindu og døde ropte han til alle på gaten at de måtte flytte seg så de ikke ble skadet i fallet. Det er ikke derfor jeg kom til å tenke på ham, men på grunn av hans verk, A Cultural History of the Modern Age. Det virker ikke sånn, men alt henger sammen. (Ikke alt.)

don’t leave

februar 4, 2011 § Legg igjen en kommentar

reblogged from Inspired by this Feeling

woolfs skrivemaskin/min

januar 29, 2011 § 3 kommentarer

Dette kunne vært/blitt til fortellingen om hvordan Virginia Woolf, til tross for at hun elsket/fordi hun elsket, til slutt gjorde alvor av å ta livet av seg, hvordan hun, i det hun gjorde det, forsto at alt ville bli annerledes, og hva det ble til siden, hva hun savnet, skrivemaskinen.

Jeg har tenkt en del på skrivemaskinen min i det siste. Min egen. Hvor den er. Om den er. Og om det går an å få kjøpt fargebånd til den. Sort/rødt.

Jeg har alltid lurt på om Virgina Woolf skriver fremdeles.

Virginia Woolfs avskjedsbrev til Leonard Woolf / courtneytothemax, every time I move / Jason deCaires Taylor, The Lost Correspondent

hagen

januar 26, 2011 § Legg igjen en kommentar

Det var en vanlig dag til å begynne med. Hun kledde på seg, spiste noe, kledde på seg mer og gikk ut for å … det spiller ingen rolle, for det glemte hun på veien, men hun kom hjem med en kalender. Det hun skulle kan ha hatt noe med det å gjøre. Med tidsregning. Men, tilbake til begynnelsen, hun hadde altså kledd på seg, gått ut døren, gått bortetter gaten, krysset den, alt som vanlig, og det spesielle ved denne dagen var heller ikke at hun gikk langs det høye smijernsgjerdet omkring parken der det lå et slott så langt inne at ingen kunne se det. Det gjorde hun nesten daglig. Og hver dag tenkte hun at parken rundt slottet var så stor og underskjønn. Hun ville gjerne inn i den. Helt som vanlig gikk hun der også denne dagen og så på trærne og kaninene som hoppet mellom dem og blomstene i gresset og tenkte, tenk om jeg kunne komme inn, tenk om, tenk om, men … Det uvanlige ved denne dagen var at hun møtte Kongen. Han hadde kronen på. Han sto på fortauet med hendene på ryggen og kikket også inn i hagen. Hun stanset. Er det virkelig, virkelig deg? spurte hun. Ja, sa han. Det er virkelig meg. Rart, tenkte hun. Rart at han står og ser inn til seg selv akkurat som meg. Hun neide pent og ville gå. Det ville Kongen også, han spurte, unnskyld, du? Kan jeg ta følge med deg et stykke? Hun ble veldig glad. Ja, sa hun. En god stund gikk de der ved siden av hverandre. Ingen av dem sa noe, men det gjorde ingenting. Begge likte stillheten. Da de kom til den svære porten som gikk inn til hagen neide hun igjen og sa til Kongen, da skal vel du gå inn? Inn? spurte han. Ja, sa hun, skal du ikke inn i hagen din? Kongen smilte, ristet på hodet, hadde hun ikke forstått det minste? Den er ikke min, sa han, den hagen tilhører de som eier slottet.

 

en lysende perle på stranden og/eller en ny liten soldat?

oktober 19, 2010 § 2 kommentarer

Gikk forbi Poemas del rio Wang på stranden. Videoen ble laget i 1974 i forbindelse med en audition der Rolan Bykov lette etter en barneskuespiller. Diktet er fra 1969 og skrevet av Robert Rozhdestvensky.

На Земле
…………безжалостно маленькой
жил да был человек маленький.
У него была служба маленькая.
И маленький очень портфель.
Получал он зарплату маленькую…
И однажды —
прекрасным утром —
постучалась к нему в окошко
небольшая,
казалось,
война…
Автомат ему выдали маленький.
Сапоги ему выдали маленькие.
Каску выдали маленькую
и маленькую —
по размерам —
шинель………А когда он упал —
…………………некрасиво, неправильно,
в атакующем крике вывернув рот,
то на всей земле
…………не хватило мрамора,
чтобы вырубить парня
в полный рост!
On the ruthlessly
…………little Earth there was
once a little man.
He had a little job
and a very little purse
with a little salary…
And once –
on a beautiful morning –
there knocked on his little window
a little –
it seemed –
war…
A little gun was given in his hands,
little boots were given on his feet,
a little helmet was given on him
with a little
– by measure –
cloak………And when he fell –
…………….in an ugly, ungainly way –
with his mouth frozen in the “hurrah” of the assault –
on the whole world
…………there was not enough marble
to carve him
life-size

 

et apropos til gårsdagen

oktober 11, 2010 § 4 kommentarer

Et skuespill som forklarer ufreden på jorden, intet mindre. Hvorfor nøye seg med smått? Skuespillet heter Lengtere.

Hanna, som bodde i Berlin og smuglet bibler til USSR før muren falt, har nettopp tatt livet av seg ved å kaste seg ut foran en trikk, og hun kom ikke, som hun hadde trodd, ettersom hun hadde jobbet hardt for Gud og sånn til siste slutt, til himmelen. Hun kom til noe midt i mellom. Et slags uendelig, og nokså trist, venterom. Der treffer hun Kafka, Eva, Jeanne d’Arc, Mae West, Sara og Kvinnene ved brønnen. Hanna blir nokså forskrekket over ikke å få sin belønning sporenstreks. Ingen gjør det får hun vite, for Gud og Gudinnen er uenige, de krangler om en gammel ting, en voldtekt kan det virke som. Og Gud har bannlyst henne, så nå går hun rundt i gatene og horer. Om dagen sover hun. Og så lenge Gud og hans Gudinne krangler så har vi denne ufreden vi krangler om. Vi er krigen mellom dem. Vi. Stakkars oss. Og vi skjønner ingenting før vi er døde og det er for sent  å gjøre noe som helst med saken.

Og så litt mer mot slutten:

EVA: I alle kvinner lengter en Gudinne, og alle menn har Gud i seg langt inne. HERR K: I våre kjærlighetsliv har han og hun tatt pant, og vi elendige, vi skulle vist dem at det er sant, at det går an å gjøre dette annerledes. Vi skulle samlet sødme som bier samler honning, og lært vår Gud i himmelen å vekke opp sin dronning. HANNA: Men vil det si at allting kommer an på oss? HERR K: Det gjorde det. Vi var på jorden for å sloss. For kjærlighet. JEANNE: Og fred. MAE WEST: Av fred min kjære Jeanne, kommer det ingen himmel.

Og for den som ikke visste det, engler snakker engelsk, det er derfor de heter det.

Boka finnes ikke lenger, men hvis noe har lyst å lese hele, så legger jeg den ut på siden en dag jeg får forferdelig god tid.

loveletter

august 16, 2010 § Legg igjen en kommentar

Where Am I?

You are currently browsing the loveletters category at torunlian.