verdens undergang er avlyst
januar 3, 2013 § Legg igjen en kommentar
den står antagelig til påske. vi kan puste ut og ta opp våre gamle og ikke fullt så totale, fullt så vakre og fantastiske bekymringer igjen. de små. tullesmertene, tøysevondtene, gnagsårene på sjelene, allergiene og liktornene, været, de andre. alle de andre menneskene som alltid går i veien. eller bekymringen for selv å være en som går i veien. den vondeste bekymringen av alle. den som får en til å sette seg i vinduet og ikke bare se utover, lure, men tenke på å hoppe, gjøre alvor av det, falle, den som får en til å gå ut på balkongen og stirre ned på bakken der en like gjerne kunne ligget, hvis en våget, og ikke lenger være en som var til plage, en som opptok plass for andre, en som opptok for stor plass i forhold til hvordan en har følelsen av at en er laget. for stusselig, for liten, for trang i hodet. så uanseelig og vanlig og uviktig at en står i fare for å forveksle seg selv med en tilfeldig annen når en er der ute og tilfeldigvis tar toget. eller en kan komme til, av vanvare, å gå fra sin egen skikkelse mellom reolene i kolonialene. og om en ikke blir borte der, forsvinner, fordi en nesten ikke finnes lenger, mellom kakao og hvetemel, er det lett å komme til å miste seg på veien hjem fra byen. i en ukjent, navnløs gate. men på en annen side, det er antagelig vanskelig å miste noe som er så nær som ingen. det er umulig, så en får drasse på seg selv opp trappen, gjennom døren, og inn i leiligheten som en bor i, og bort til vinduet, eller en får ta en tur ut på balkongen. og løfte hodet, litt, litt til hvis en er heldig, så en ser, får øye på en nabo som tenker på det samme, og kommer på at en er nokså viktig likevel. en må redde noen. en av de andre. fra å hoppe. falle. for fristelsen. på grunn av en misforståelse. en mørk forvrengning. inne i hjernen.
bildene er fra serien Naboer, 1993, av Vikenti Nilin.
torunlian 
Legg igjen en kommentar