bedring
september 17, 2011 § Legg igjen en kommentar
… i hvert fall noen som ser utover. og det ser ut som ingenting interesserer dem. det ser ut som de har stått der en stund. de kanskje fyller inn. de går tilbake til parkeringsplassen, setter seg i bilene og kjører hjem. snart er det søndag kveld igjen.
(greg eason var grei og illustrerte.)
ode til den norske sommeren
juli 18, 2011 § 2 kommentarer
Et vanlig fenomen på disse kanter. Et bulket lerret, fargeløst, ensformig, endeløst og dystert er spent ut under himmelen og slipper, løser, strør og drysser dråper ned mot jorden. Det er sommer her i Norden. Denne himmelens form for kjærlighet til grønske, og grønskens velbehag, tar bare dårlig hensyn til et menneske som ønsker seg en solskinnsdag. Jeg flykter.
Men så sprekker dysterskyene som svar. Lerretet løser seg opp og danser, dunster dovent bort, lover solen, krøller, kruser seg om til en godværssky i himmelstolen. Det er sommer her i Norden. Jeg har løst billett, men skal jeg dra? Blir det regnvær, eller blir det sol i morgen? Da jeg var liten eller pengelens og derfor ikke kunne velge hadde jeg gode svar. Jeg ble. Tok været som det var. Den roen er med tiden byttet inn i kattepining, skal jeg reise eller bli, hva er best?
Nå regner det igjen. Da jeg var liten hadde jeg sydvest.
to hunder til morgenkaffen
juni 18, 2011 § Legg igjen en kommentar
det ligger to hunder i fotenden av divanen på kontoret. de er av helt forskjellig rase. den ene har masse pels. den andre er nesten naken. den ene er redd for regn og fluer. den andre er ikke redd for noe. den ene vil helst leke med mennesker. den andre vil gjerne leke med andre hunder, kan finne på å stikke langt av gårde for å få det til. men når de beveger seg er de merkverdig like. blikket er likt. uttrykket i øynene er det samme. de løfter hodene og snur seg samtidig etter de samme lydene. hvis det skjer noe utenfor løper de i det samme og sammen til vinduet. når de har funnet ut at det var ikke noe spesiellt kommer de sammen tilbake og legger seg ned for å hvile igjen på nesten det samme sekundet. og når de er sultne venter de på akkurat samme måte. de sitter og ser hvordan maten legges i fatene deres med hodene sine på skakke til samme side. de spiser med samme lyst. og etterpå, når de blir gått på tur med, lukter de på de samme stolpene og pisser ned de samme gresstustene og stenene. jeg lurer på om de ser på menneskene sine på samme måte. jeg synes det kan se sånn ut når de, begge to, ligger der og følger nøye med på hver bevegelse når jeg drikker kaffen min. Det ser sånn ut i de fire øynene. Som om de tenker: merkverdig hvordan det ene mennesket er det andre likt.
Den ene …
… og så den andre …
… hunden.
Photos by Diana Scherer
the enemy within
mars 26, 2011 § Legg igjen en kommentar
Din aller verste venn. Ligge stille da, vente. Til det går over igjen.
The enemy within by Aubrey Rhodes
World Watcher
mars 23, 2011 § 3 kommentarer
Tenk om det sitter en stor, stille, rolig én og ser ut over menneskeheten og labyrintene der vi myldrer og aldri, aldri får lyst opp i krokene. Tenk om det sitter én og har overblikket over de talløse aspektene ved alle hendelsene og alle tingene. Tenk om det sitter én og kan se at en ulykke et sted, en storm, et skred, en forelskelse er en nødvendighet og til velsignelse, eller i hvert fall en nokså nyttig del av balansestykket som gjør at vår verden ikke faller sammen og ned. Og knuser. Mot bunnen av universet. Tenk om det sitter én og lytter og hører ropene fra de sårede, bønnene fra de savnede, sukkene fra de knekkede og vet at de bærer, de bærer med vinder og understrømmer. Og annet sted, kanskje til og med i en annen tid, veksles de, ofte sent, men aldri for tidlig, inn i barmhjertighet. Tenk om det sitter én og nikker med hittil ukjent tyngde og vekt og kan bekrefte det.
Tenk om det ikke finnes nåde i all evighet.
World Watcher by Jack Spencer
andrea gibson/for eli (for denne dagen)
mars 19, 2011 § Legg igjen en kommentar
Eli came back from Iraq
and tattooed a teddy bear onto the inside of his wrist
above that a medic with an IV bag
above that an angel
but Eli says the teddy bear won’t live
and I know I don’t know but I say, «I know»
cause Eli’s only twenty-four and I’ve never seen eyes
further away from childhood than his
eyes old with a wisdom
he knows I’d rather not have
Eli’s mother traces a teddy bear onto the inside of my arm
and says, «not all casualties come home in body bags»
and I swear
I’d spend the rest of my life writing nothing
but the word light at the end of this tunnel
if I could find the fucking tunnel
I’d write nothing but white flags
somebody pray for the soldiers
somebody pray for what’s lost
somebody pray for the mailbox
that holds the official letters
to the mothers,
————–fathers,
——————–sisters,
and little brothers
of Micheal 19… Steven 21… John 33
how ironic that their deaths sound like bible verses
the hearse is parked in the halls of the high school
recruiting black, brown and poor
while anti-war activists
outside walter reed army hospital scream
100, 000 slain
as an amputee on the third floor
breathes forget-me-nots onto the window pain
but how can we forget what we never knew
our sky is so perfectly blue it’s repulsive
somebody tell me where god lives
cause if god is truth god doesn’t live here
our lies have seared the sun too hot to live by
there are ghosts of kids who are still alive
touting M16s with trembling hands
while we dream ourselves stars on Survivor
another missile sets fire to the face in the locket
of a mother who’s son needed money for college
and she swears she can feel his photograph burn
how many wars will it take us to learn
that only the dead return
the rest remain forever caught between worlds of
shrapnel shatters body of three year old girl
to
welcome to McDonalds can I take your order?
the mortar of sanity crumbling
stumbling back home to a home that will never be home again
Eli doesn’t know if he can ever write a poem again
one third of the homeless men in this country are veterans
and we have the nerve to Support Our Troops
with pretty yellow ribbons
while giving nothing but dirty looks to their outstretched hands
tell me what land of the free
sets free its eighteen-year-old kids into greedy war zones
hones them like missiles
then returns their bones in the middle of the night
so no one can see
each death swept beneath the carpet and hidden like dirt
each life a promise we never kept
Jeff Lucey came back from Iraq
and hung himself in his parents basement with a garden hose
the night before he died he spent forty five minutes on his fathers lap
rocking like a baby
rocking like daddy, save me
and don’t think for a minute he too isn’t collateral damage
in the mansions of washington they are watching them burn
and hoarding the water
no senators’ sons are being sent out to slaughter
no presidents’ daughters are licking ashes from their lips
or dreaming up ropes to wrap around their necks
in case they ever make it home alive
our eyes are closed
america
there are souls in
the boots of the soldiers
america
fuck your yellow ribbon
you wanna support our troops
bring them home
and hold them tight when they get here
halvtimen
mars 8, 2011 § Legg igjen en kommentar
Jeg har en halvtimes tid før jeg må gå.
Hva gjør andre med sånne små halvtimer mellom det ene og andre? Hva fyller de mellomrommene med så de ikke blir tomme? Det lurer jeg på. En kan rydde. Alltid noe å flytte fra feil sted til der det bør ligge. En kan sy i en knapp som har falt av, men det er så vanskelig å komme på. Det merker en bare i akkurat det en tar jakka si eller buksene på. En kan vanne plantene sine. En kan ta inn igjen de som har stått kaldt hele vinteren så de kan våkne til vår. En kan betale en regning eller sortere papirer og kvitteringer som ligger i hauger på skrivebordet. En kan putte en vask i maskinen eller fylle en bøtte og dra over trappa som alltid er skjoldete av salt på denne tiden. En kan akkurat greie å springe ned til skomakeren med de nye skoene så han endelig kan få satt såler på. En kan snakke med hunden. En kan ta seg et bad. Eller bare gre håret og ordne seg langsomt, skifte klær, vurdere klærne som dårlig valgt, skifte igjen, skrive en lapp for å huske alt en skal ha i butikken som nesten er ingenting. Det er mye å finne på hvis en tenker etter. En kan få ordnet opp i nesten alt. Eller en kan bare sitte der, tenke så vidt på drømmen en drømte om å seile til Island i båt uten seil i natt, se ut av vinduet, glane og vente. La tiden gå av seg selv. Sitte helt rolig å ikke ta feil et sekund i en hel halvtimes tid av livet. Fylles av ingenting i det hele tatt. Nesten.
Det tok akkurat halvtimen min.
torunlian 