ruin # 1
januar 6, 2013 § Legg igjen en kommentar
rommene der vi skulle kommet i orden når verden ble ubegripelig, uutholdelig forvent, og vi ikke lenger greide å holde oss, men sa det som vi så det var, merket det på kroppen, kjente det i hodet: det faller fra hverandre, det glipper, det henger ikke sammen, den ene hendelsen følger ikke riktig og naturlig på den andre som høsten etter sommer, føyer seg ikke inn i verken den store eller den lille sammenhengen, men er uten mening og vilkårlig. eller kanskje nettopp ikke …
tanken skal ikke rives mellom utkanter i paradoksene særlig lenge før den griper etter eneste mulig forklaring: sammensvergelsen. det var du alene, mot de andre. i disse rommene. der den gode viljen så ofte kom til kort. nå ligger bygningene kan hende og drømmer om å være slott. eller om å gå helt og fullstendig til grunne. forsvinne. for godt.
torunlian 
Legg igjen en kommentar