jeg tenkte på noe fint jeg har glemt
november 21, 2010 § 4 kommentarer
Det er komplisert. Det er kanskje mer komplisert enn det behøver å være. Det er mulig å gjøre det enklere. Det sies. Ikke tenke så fælt på så mye. Men er det virkelig mulig å slutte å tenke, eller bare tenke litt mindre? Går det an å bestemme seg for å la en tanke henge i lenge, og nokså alene, sånn at det oppstår en tydelighet og forklaring? Går det med trening? Er det gener du fikk eller mangler som avgjør om du får en klar og lettfattelig hjerne, eller en som er disig og springende slik at du hele tiden føler du tenkte på noe viktig, men så har du, i neste øyeblikk, glemt hva det var? Du snur deg og snur deg og virrer og lytter i alle retninger, prøver å tenke deg bakover, finne det. Men du har mistet det. Og du vet ikke hva du har mistet en gang. Og slikt skal en bale med. Stadig.
Kart over verden fra den gang verden var mer oversiktlig, via BibliOdyssey
torunlian 
Det går an å tenke lite, å utelukke «på». Min kone sier at hun kan kutte ut alle tanker, noe jeg ikke trodde på. Jeg tror på det nå og vet at du må gå en lang vei og ta farvel med mange idealer og mange venner for å komme dit at du er uten tanker. I ro og venneløs.
– ikke venneløs, Erik? ikke helt venneløs? det går ikke. ikke helt?
..lengter heller heller etter fabel, sprell og faenskap enn ro. enn stillstand. vet det er noe på siden men flammen inni – den skal man verne om. så gir den bedre lys.
hmm…