for oppdrift og opphevelse av tyngdekraft eller flying made easy
oktober 15, 2011 § Legg igjen en kommentar
Jeg lurer, går det an? Kunne jeg få sveve lite grann? Sånn som jeg greier å løfte meg fra jorden når jeg drømmer? Eller tror jeg bare at jeg gjør det, men ligger egentlig i vann og svømmer? Kan hende det. Faktisk. Ikke rart vi oppsøker bassenger og strender.
tereza vlckova, flyvende kvinne
john neel, floating man
ed ruscha, nine swimmingpools
Cloudcatcher
september 23, 2011 § 2 kommentarer
Jorden, en stjerne på himmelen, skinner. Eller den gjenskinner egentlig bare lyset fra soler, stjerner som brenner og brenner og brenner seg selv til de brenner i stykker. Hvis det fantes en grense for universet, en avslutning, ville lyset fra alle disse soler stanse og skinne tilbake igjen. Hvis natten blir borte, og lys som en dag, har det skjedd. Da vil vi få vite noe om ytterste ute. Det vil være et svar. Men underlig lite. For hva er det utenfor der igjen? Vi kan ikke, selv om vi tror det, forestille oss ”endelighet”. Og likevel, vi klamrer oss til denne lille stjernen vi har med nebb og med klør og forstand, vi undersøker dens sammensetning til minste detalj, vi stikker i den og graver, vi tar svære sjanser og glemmer daglig, hvor stort alt er, i både rommet og tiden. Men om natten husker vi det igjen, i mørket, i søvn og i drøm og i nettene da vi er våkne og ikke får hvile, da merker vi, husker, uendeligheten, vi husker den inne i den. Og vi minnes vagt, – alt vi koker og rører i hop på jorden, vi kan ikke fatte alt. Vi erkjenner, forstår det. Men så blir det lyst og går galt. Vi husker bare at vi skal dø igjen.
ParkeHarrison, TheArchitect'sBrother, Cloudcatcher
ode til den norske sommeren
juli 18, 2011 § 2 kommentarer
Et vanlig fenomen på disse kanter. Et bulket lerret, fargeløst, ensformig, endeløst og dystert er spent ut under himmelen og slipper, løser, strør og drysser dråper ned mot jorden. Det er sommer her i Norden. Denne himmelens form for kjærlighet til grønske, og grønskens velbehag, tar bare dårlig hensyn til et menneske som ønsker seg en solskinnsdag. Jeg flykter.
Men så sprekker dysterskyene som svar. Lerretet løser seg opp og danser, dunster dovent bort, lover solen, krøller, kruser seg om til en godværssky i himmelstolen. Det er sommer her i Norden. Jeg har løst billett, men skal jeg dra? Blir det regnvær, eller blir det sol i morgen? Da jeg var liten eller pengelens og derfor ikke kunne velge hadde jeg gode svar. Jeg ble. Tok været som det var. Den roen er med tiden byttet inn i kattepining, skal jeg reise eller bli, hva er best?
Nå regner det igjen. Da jeg var liten hadde jeg sydvest.
berlin
februar 20, 2011 § Legg igjen en kommentar
himmelen faktisk. over Berlin. småstykker i det minste. og det er med den som det er med månen, den er den samme på hele kloden. vi deler den likt.
dear hosni m.
februar 3, 2011 § Legg igjen en kommentar
(can someone who knows him tell him about his options?)
Satan er syk
februar 2, 2011 § Legg igjen en kommentar
fra Les Diableries, Frankrike, rundt 1861, er del av en serie på 72 bilder. Skaperne av disse tablåene forble anonyme og det var antagelig best for dem. Les Diableries regnes for å være en nokså ondsinnet satire over Napoleon III. Jeg tenker på Egypt og at alt skal gå bra. Og at ingen helt vet vet hva bra er. Det virker lett for djevler å friskne til igjen. For, for eksempel, når godene rammer en selv er det så godt som ikke mulig å merke at djevelen er i dem. Jeg ønsker at alle i Egypt som demonstrerer tenker, og fortsetter å tenke: hvis et gode rammer meg så er det ikke godt hvis det ikke også rammer en annen. Men da er de kanskje ikke mennesker.
the final sentence
januar 30, 2011 § Legg igjen en kommentar
The rivers, lakes and ocean all stood still,
And nothing stirr’d within their silent depths;
Ships sailorless lay rotting on the sea,
And their masts fell down piecemeal: as they dropp’d
They slept on the abyss without a surge—
The waves were dead; the tides were in their grave,
The moon, their mistress, had expir’d before;
The winds were wither’d in the stagnant air,
And the clouds perish’d;
Darkness had no need
Of aid from them—She was the Universe.
Darkness by Lord Byron
reblogged from The final sentence
Picture reblogged from The Astronomist
da var vi der igjen …
desember 22, 2010 § 1 kommentar
ett år siden sist. det er bra ordnet i grunnen. en gang hver trehundre og sekstifemte dag kommer julaften. en gang hver trehundre og sekstifemte dag kommer alle de andre dagene også, nytt år, fødselsdager, dødsdager, midtsommer. ikke for ofte, ikke for sjelden og alt nokså skikkelig sortert i fire årstider.
men når det er sagt, det har alltid forundret meg at ikke årene er helt presise og like, at vi hvert fjerde år må regulere dem med en ekstra dag. vi snakker om et svært regnestykke, det største, som altså ikke går helt opp. det er som om den helt riktige tidsregningen ikke er funnet ut ennå. den som er slik at sekunder, minutter, timer, dager, netter, måneder og år går fullkomment opp i ett tall, det ene. det rene. det ingen kan nekte for er av himmelske dimensjoner og harmonisk over all forstand. rundt seg selv går jorda nokså nøyaktig opp i tolv og tjuefire og seksti, men rundt sola surrer vår klode i utakt.
eller, det er når en ser det herfra. det kan jo hende det var annerledes, som det er med så mangt, om en så det hele fra litt ute i verdensrommet. derfra betraktet går kanskje alle himmellegemenes bevegelser opp i hverandre på herlige måter. men da ble det muligens noe lengre mellom høytidene her nede og mange ville protestere. og bråk vil vi ikke ha. vi vil ha julefred. vi får surre videre med jorda inntil videre. – god jul alle sammen. god jul. og fred.
torunlian 