Ode to Typography / Pablo Neruda

juli 3, 2011 § Legg igjen en kommentar

 

Yet the letter was not beauty alone, but life, peace for the soldier; it went down to the solitudes of the mine, and the miner

(………)


In the leaves of the young springtime sparkles the diamantine alphabet; emeralds write your name with the fresh initials of dew. Love your hair profound as jungle or dictionary covers me with its totality of red language In everything, in the wake of the worm, one reads in the rose one reads

love

language? … les ode til typografien

 

Illustrasjoner til Ode to Typography av Joseph Goldyne fra en utgivelse i 120 kopier ved Peter Koch, Printers

all mine/portishead

april 13, 2011 § Legg igjen en kommentar

april 2, 2011 § Legg igjen en kommentar

Aner ikke jeg. Har ikke peiling. Hvis alt ved oss er resultat av meningsløs evolusjon er spørsmålet absurd. Da bør det lyde: Hvorfor i all verden spør vi?

 

The Prinzhorn Collection

mars 16, 2011 § 3 kommentarer

The Prinzhorn Collection er en samling arbeider psykiater og historiker Hans Prinzhorn samlet gjennom sitt arbeid med med psykisk syke ved Univeristetssykehuset i Heidelberg i Tyskland i 1920-årene. Samlingen som finnes Universitetet i Heidelberg består av rundt 5000 arbeider laget av 450 pasienter.

» [… ] Josef Forster (born in 1878) has only one untitled work, created after 1916. This became an emblem of the Prinzhorn collection, as it is an utterly Modernist piece in the Expressionist style. In this rough painting, a boy in a black suit with a blue scarf over his face is barely standing on stilts. The white sky above him could be a blizzard; the grass is a coarse green, peppered with black. In the upper right-hand corner of the painting, Forster explains his image: «This is to show that when somebody’s body does not weigh anything anymore, they no longer need to complain about their weight and are able to glide very quickly in the air.»

Wunder Hirthe by August Natterer. «Natterer was an electro-technician and unsuccessful scientist who went bankrupt. He was haunted by hallucinations after his business failure, and began to believe that he was a messenger of God. Later in life, he thought he was Napoleon IV. These imaginary lives supply the visions for his works, which, not surprisingly, made Neter a hero of the Surrealists.»

«Else Blankenhorn grew up in a bourgeois family, and was active culturally and socially. She played the piano and sang until she lost her voice at the age of 26, the result of neurasthenia. Later, she suffered from hypochondria, then nightmares. Her gouache works are scenes from her imaginary life, in which her alter ego lived with Emperor Wilhelm II. As his spiritual wife, «Else von Hohenzollern,» she produced banknotes featuring flowers and her angelic image in multiples, for the purpose of helping not the living, but dead lovers in need of redemption.»

» Oskar Herzberg, with no record of his birth or death, was hospitalized in Vienna from 1912 to 1914. He claimed to be a composer and a news vendor, but, in reality, his profession was servant. His works dominate a room and include pencil drawings (on ruled paper) and colorful works of gouache over pencil drawings depicting vivid and mainly happy scenes of life, like an afternoon on the ski slopes or a cheerful row of more than three dozen singing boys, titled Castrati.»

Letter written to her husband by Emma Hauck.

De engelske tekstene over er hentet fra artikkelen Messages from the margins skrevet av Tony Ozuna i Praguer Post.

The Prinzhorn Collection
Psychiatric University Hospital in Heidelberg

Hans Prinzhorn, Artistry of the mentally ill 저자

In his book, Prinzhorn first develops a theory of personal expression for creative production. He enlists a complex model involving various partial drives in an attempt to explain the phenomenon of Bildnerei (roughly “artistry” in English – he deliberately avoided the word for art, Kunst, for he considered it too loaded) in terms of the psychology of the creative urge. The second part of the book then examines the representations of schizophrenic patients, and dedicates a section each to ten such artistically active patients. Although he also affords the reader a glimpse into the ten people’s life histories and personalities, Prinzhorn’s interest here is directed more to analysing the works by empathic means (Prinzhorn also talks of “Wesensschau”, or primal insight). The third part deals with diagnostic questions and parallels to other forms of creative expression. Here Prinzhorn not only draws comparisons to thehttp://smileb.tistory.com/plugin/CallBack_bootstrapperSrc?nil_profile=tistory&nil_type=copied_post art of children and so-called “primitives”, but also to contemporary art. He explains the similarities in the latter to the patients’ works as being due to a “schizophrenic feeling of existence” that could be witnessed among his contemporaries. In his view, this reflects essentially an “ambivalent dwelling on the state of tension prior to making decisions”, which had also been determined among the mentally ill. Comparable efforts made in the artistic realm do not, however, result in the same success, because “healthy” individuals largely lack the ability to tap the unconscious during spontaneous creativity. Prinzhorn compared the “genuine” works of the schizophrenics with the “rational substitute constructions” of the leading artists of his day, and came up with an unconventional and radical critique of civilisation  one that appears to have been the actual impetus for his book. His own position can already be compared with that of Jean Dubuffet, who was later to refer to himself as a “discoverer of discoverers”.

halvtimen

mars 8, 2011 § Legg igjen en kommentar

Jeg har en halvtimes tid før jeg må gå.

Hva gjør andre med sånne små halvtimer mellom det ene og andre? Hva fyller de mellomrommene med så de ikke blir tomme? Det lurer jeg på. En kan rydde. Alltid noe å flytte fra feil sted til der det bør ligge. En kan sy i en knapp som har falt av, men det er så vanskelig å komme på. Det merker en bare i akkurat det en tar jakka si eller buksene på. En kan vanne plantene sine. En kan ta inn igjen de som har stått kaldt hele vinteren så de kan våkne til vår. En kan betale en regning eller sortere papirer og kvitteringer som ligger i hauger på skrivebordet. En kan putte en vask i maskinen eller fylle en bøtte og dra over trappa som alltid er skjoldete av salt på denne tiden. En kan akkurat greie å springe ned til skomakeren med de nye skoene så han endelig kan få satt såler på. En kan snakke med hunden. En kan ta seg et bad. Eller bare gre håret og ordne seg langsomt, skifte klær, vurdere klærne som dårlig valgt, skifte igjen, skrive en lapp for å huske alt en skal ha i butikken som nesten er ingenting. Det er mye å finne på hvis en tenker etter. En kan få ordnet opp i nesten alt. Eller en kan bare sitte der, tenke så vidt på drømmen en drømte om å seile til Island i båt uten seil i natt, se ut av vinduet, glane og vente. La tiden gå av seg selv. Sitte helt rolig å ikke ta feil et sekund i en hel halvtimes tid av livet. Fylles av ingenting i det hele tatt. Nesten.

Det tok akkurat halvtimen min.

engel og/eller prinsesse

mars 7, 2011 § 2 kommentarer

I dag morges da jeg skummet gjennom nyhetene på nett greide jeg ikke å la være å lese en artikkel som hadde stått i en av avisenes weekend nummer, antagelig for at avisen skulle pirre og selge noe mer en vanlig. Den handlet om Prinsesse Märtha Louise og de. Og englene naturligvis. Prinsessen var på englekongress i Torino tror jeg det var.  Det jeg ble litt forvirret av, og kanskje litt skuffet over, var at dette englelige visst kunne være så mangt. Lys, energi, og kanskje aller mest bedrøvende bare deg selv. Noe inni. Jeg vil nok helst at engler skal være noe utenfor meg. Jeg vil helst at de skal være noe i seg selv. Og noe bedre. Men for tiden er det som om alt slikt skal integreres i hvert individ. Inkarnere så å si. Engler og Guder og dermed følger Djevelen like etter. Ikke et sted å få fri. Ikke et sted å bøye hodet. Ikke en kirke å hvile i. Alt kommer egentlig an på om vi selv er ”flinke”. Det står på det. Om du kan meditere for eksempel. Det som var himmelsk og høyloftet krig mellom det gode og onde en gang, er blitt til en innvortes krig av det trange i veldig mange. Litt slitsomt for meg å finne seg i. Jeg savner de store ideers tid, om ikke annet så for litt ansvarsfri i en skjebne engler og guder holder i når det river for mye i livet for meg som bare er elendig menneskelig. Men alt tyder på at tiden for slikt som skjebne og lodd, den er forbi. Selv der de samles, de som kan kalle seg spesialister på engler og  ekspertise.

Nok om det. Videre.

En av alle disse forkjellige indre, og/eller kanskje ytre, englekrefters soldat på englekongress i Torino kunne visst også se på folk hvordan de hadde det med englene sine privat, han kunne gi råd om for eksempel hvordan komme i engleforbindelse og engleberøring. Han hadde stanset foran en liten, litt eldre kvinne som lurte på det. Alt han hadde sagt til henne var, tilgi, du må tilgi. Si at du tilgir. Hun hadde sagt, jeg tilgir, flere ganger og en kunne få inntrykk av, på artikkelen, at det hadde hjulpet. Det hadde kommet en engel til henne, eller mer moderne, englene inne i henne våknet.

Da jeg senere på dagen gikk tur med hunden i Frognerparken tenkte jeg på tilgivelse. Jeg lurte på om jeg hadde tilgitt alle, selv de som har såret meg mest. Om jeg helt hadde gjort det. Jeg kjente etter. Jeg var usikker. Jeg tenkte, det jeg har gjort er kanskje heller å glemme. Jeg har skjøvet til side og lært meg selv at det er ikke alt som er mitt problem. Og det har jeg gjort nokså skikkelig. Jeg har overbevist meg selv om at ikke alt handler om meg. Det er ikke i alt som skjer i mitt liv at jeg spiller hovedrolle. Noen ganger skal en bare til for at andre skal få sitt skuespill til å fortsette. Det er ikke en gang sikkert du får vite om vendepunktet og løsningen i dennes, eller de andres, teater. Om det var verdt skuffelsen, smerten, nederlaget, du måtte tåle. Sånn har jeg forsøkt å få, ett til tider, skranglete liv til ikke bare å bli litt, men virkelig verdt å leve. Sånn har jeg, vil noen si, forsøkt å bortforklare. Så altså, jeg sukket dypt der oppe i parken mellom skulpturene og spurte meg: Er det å tilgi? Å glemme? At en glemmer det onde, er det like godt som å tilgi? Går det ut på det samme? Er det like godt som å tilgi, når en sammen med det som var ondt, også må utelukke et menneske for å slippe fra minnet? Jeg visste ikke. Jeg synes det var vanskelig å si. Jeg var redd at å glemme var lettvint løsning, mer som å rømme. Da tenkte jeg på den artikkelen igjen. Jeg vet ikke om det var engleeksperten fra Los Angeles eller Prinsesse Märtha Louise som svarte på spørsmål om hva en kan bruke en engel til hvis en finner én, men en av dem svarte: Hvis du har et spørsmål for eksempel, et litt stort ett, så kan du få svar fra engelen. Da tenkte jeg, da spør jeg nærmeste engel på Frogner og vil gjerne ha svar med det samme, er min glemsel like god som tilgivelse? Går jeg klar?

Jeg glemte spørsmålet mitt og kom ikke på det igjen før hunden og jeg var nede ved videobutikken. Der lå svaret i møkka. Et absolutt ja. Hvordan ellers tolke et funn av en selvlysende engel på høylys dag. Av strikk riktignok. En tøyelig sak. Og når jeg løftet den opp, tørket den av og så litt nøyere etter var jeg ikke så sikker lenger. Var det en engel? Eller var det bare en prinsesse det var? Jeg kom fram til nokså umiddelbart at i denne fortellingen, der jeg var hovedpersonen, den som spurte (og Gud forby, den som svarte), var engel og/eller prinsesse minst like bra. Det var dobbelt ja.

loneliness

februar 23, 2011 § 1 kommentar

«As a child I felt myself to be alone, and I am still, because I know things and must hint at things which others apparently know nothing of, and for the most part do not want to know. Loneliness does not come from having no people about one, but from being unable to communicate the things that seem important to oneself, or from holding certain views which others find inadmissible.»

— Carl Gustav Jung, Memories, Dreams, Reflections

Willy Ronis, Venice, 1959

 

the final sentence

januar 30, 2011 § Legg igjen en kommentar

The rivers, lakes and ocean all stood still,

And nothing stirr’d within their silent depths;

Ships sailorless lay rotting on the sea,

And their masts fell down piecemeal: as they dropp’d

They slept on the abyss without a surge—

The waves were dead; the tides were in their grave,

The moon, their mistress, had expir’d before;

The winds were wither’d in the stagnant air,

And the clouds perish’d;

Darkness had no need

Of aid from them—She was the Universe.

 

Darkness by Lord Byron

reblogged from The final sentence

Picture reblogged from The Astronomist

 

karine laval, poolscapes

januar 23, 2011 § 2 kommentarer

det er kanskje måten. de ligger uten. de ligger etter. lydene av barn som roper, hviner, faller, gråter. de ligger etter våte føtter springer over harde fliser, etter noen setter seg med ryggen til i solsenger, reiser seg, rister håndkleder, legger seg igjen, de ligger etter lette plastballer med luft treffer overflater, dumper bortetter, etter vann som spruter, pust og stønn, en fugl som skriker, svømmetak, etter vannet når det tar i mot en kropp som svetter, og omslutter, etter lyder under vann. de ligger etter lykken. eller etter ulykken. drukningen. utenfor historien igjen. utenfor tiden. alltid vært noe spooky over dem. forlatte svømmebasseng.

Karine Laval, Poolscapes.

if you have nowhere else to go to today, go here … Go to see Notes from a Drowning

januar 16, 2011 § 2 kommentarer

You may steal, said the Muse, but only if you can make it your own … I’m stealing from Notes from a Drowning. And if I’m not able to make it mine, truly, may I be forgiven. Maybe someone else who connects to the Drowner can.

Where Am I?

You are currently browsing the wonderland category at torunlian.