glassperlespillet

januar 27, 2011 § Legg igjen en kommentar

 

hagen

januar 26, 2011 § Legg igjen en kommentar

Det var en vanlig dag til å begynne med. Hun kledde på seg, spiste noe, kledde på seg mer og gikk ut for å … det spiller ingen rolle, for det glemte hun på veien, men hun kom hjem med en kalender. Det hun skulle kan ha hatt noe med det å gjøre. Med tidsregning. Men, tilbake til begynnelsen, hun hadde altså kledd på seg, gått ut døren, gått bortetter gaten, krysset den, alt som vanlig, og det spesielle ved denne dagen var heller ikke at hun gikk langs det høye smijernsgjerdet omkring parken der det lå et slott så langt inne at ingen kunne se det. Det gjorde hun nesten daglig. Og hver dag tenkte hun at parken rundt slottet var så stor og underskjønn. Hun ville gjerne inn i den. Helt som vanlig gikk hun der også denne dagen og så på trærne og kaninene som hoppet mellom dem og blomstene i gresset og tenkte, tenk om jeg kunne komme inn, tenk om, tenk om, men … Det uvanlige ved denne dagen var at hun møtte Kongen. Han hadde kronen på. Han sto på fortauet med hendene på ryggen og kikket også inn i hagen. Hun stanset. Er det virkelig, virkelig deg? spurte hun. Ja, sa han. Det er virkelig meg. Rart, tenkte hun. Rart at han står og ser inn til seg selv akkurat som meg. Hun neide pent og ville gå. Det ville Kongen også, han spurte, unnskyld, du? Kan jeg ta følge med deg et stykke? Hun ble veldig glad. Ja, sa hun. En god stund gikk de der ved siden av hverandre. Ingen av dem sa noe, men det gjorde ingenting. Begge likte stillheten. Da de kom til den svære porten som gikk inn til hagen neide hun igjen og sa til Kongen, da skal vel du gå inn? Inn? spurte han. Ja, sa hun, skal du ikke inn i hagen din? Kongen smilte, ristet på hodet, hadde hun ikke forstått det minste? Den er ikke min, sa han, den hagen tilhører de som eier slottet.

 

I go with Reed today, he goes with me

januar 21, 2011 § 3 kommentarer

Abelardo Morell, Camera Obscura of Central Park Looking North

dead hero: gutenberg

januar 19, 2011 § Legg igjen en kommentar

Jeg er enig med meg selv i at jeg er det. Reddet av bøkene. Hadde det ikke vært for bøkene så hadde jeg skrevet dem selv. Om og om igjen.

Og by the way, Thomas Allen, er mannen som forsto meg, laget bildet over, fotograferte og delte. Finn ham på nett selv, for lenkefunksjonen på wordpress funker ikke i dag.

en kaffe i dag

januar 15, 2011 § 5 kommentarer

Jeg drikker den i dyp takknemlighet. Det har ikke med at det er kaffe å gjøre, men med at jeg er levende og kan drikke den. Jeg finner det underlig, interessant og spesiellt at akkurat jeg lever, akkurat jeg tenker over at jeg gjør det, – akkurat jeg drikker den kaffen akkurat når jeg drikker den. Jeg finner det nesten mystisk. Jeg ble født og møtte et, – hva kan det lignes med?  Puslespill? Et mylder av biter. Jeg flytter dem rundt. Himmel og hav og trær, hele skoger, slott og palasser og hytter og hus, hunder og katter og andre dyr og mennesker, mennesker, mennesker, ansikter, hender og bøker, musikk … en tone et sted, ett ord … Jeg leter og prøver og finner én puslespillbit, setter den inn, sammen med en eller to eller kanskje tre andre biter, timer og dager og år, de finner plassen sin inntil en annen og noe trer frem. Et liv. Mitt liv. Herlighet. Under. I morgen, hvis det fremdeles er biter som venter på meg, takker jeg, – vet ikke hvem, – kaller det Gud for enkelhets skyld, og drikker kaffe igjen. Det gjør ingenting for meg at så mange biter ligner. Ligner, men aldri helt. La meg få legge og legge og legge dem.

ikke blues, men søndag morgen news

oktober 17, 2010 § 2 kommentarer

Om hvorfor det er fordelaktig at hjerneceller dør, fra Nicholson Baker‘s The Mezzanine … (via art ravels)

Åh! Jeg føler meg mye bedre nå. Det med hjerneceller har bekymret meg, men jeg forstår at Baker har forstått, erfart antagelig, at tap av hjerneceller ikke bare er nødvendige, men gledelige  hendelser. Det er ikke bare måten jeg fikk hjerneceller på, men, i enda større grad, måten jeg mister hjerneceller på som gjør meg unik. Jeg puster ut. Og inn igjen selvfølgelig. Jeg lever. Hjerneskadet, ja, men inderlig og sært begavet og berøvet.

Masaru Shichinohe

 

Rusle i cyber

september 4, 2010 § Legg igjen en kommentar

er som å gå på stranda og se etter glatte steiner med fine farger og skjell, deler av ting som er revet løs fra seg selv, halve hummerteiner, drømme om å finne en skatt som har ligget i havet og ventet og ventet, er å tro at i dag, i dag, er å gå hjem med to tomme hender igjen, eller bare en liten blå plastikkand, men så har tiden kommet for deg og for den, for den letende, troende, fattigpiken og skatten, du er ute og leter, den har drevet i land, du fant.

det meste av det jeg funnet på strender har jeg kasta fra meg igjen, men en stol fra et cruiseskip, en flaskebunn slepet perfectly rund, en kråkebolle av stein, skår fra tallerkener med rester av mønster i blått for eksempel og de aller glatteste steinene, sånne ting, har jeg tatt med meg hjem. Av og til tørker jeg støv av dem og minnes. Ikke dagen jeg fant dem, ikke timen og været, men tingen og akkurat som det som er inne i den, det den bærer, en nesten gripbar fortelling. I cyber går jeg på cyberstranden, plukker gammelt jeg hadde glemt, snur det og ser det igjen, sier: herregud, så fint, til meg selv, smiler kanskje, eller gråter, alt ettersom, ser på det en gang til og sier: men likevel, ikke så spesiellt, slipper det fra meg igjen eller stikker det inn i bloggen, går videre, bortetter havet som skyller, den urgamle lyden, og ser etter noe nytt, noe annet. Jeg skjønner at det jeg ser på mer enn to ganger, gjennkjenner, nytt eller gammelt, ligner på stranden i seg, min strand, i meg.

Det får bli Yamamoto en gang til …

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with ladyluck at torunlian.