dead hero: gutenberg
januar 19, 2011 § Legg igjen en kommentar
Jeg er enig med meg selv i at jeg er det. Reddet av bøkene. Hadde det ikke vært for bøkene så hadde jeg skrevet dem selv. Om og om igjen.
Og by the way, Thomas Allen, er mannen som forsto meg, laget bildet over, fotograferte og delte. Finn ham på nett selv, for lenkefunksjonen på wordpress funker ikke i dag.
en kaffe i dag
januar 15, 2011 § 5 kommentarer
Jeg drikker den i dyp takknemlighet. Det har ikke med at det er kaffe å gjøre, men med at jeg er levende og kan drikke den. Jeg finner det underlig, interessant og spesiellt at akkurat jeg lever, akkurat jeg tenker over at jeg gjør det, – akkurat jeg drikker den kaffen akkurat når jeg drikker den. Jeg finner det nesten mystisk. Jeg ble født og møtte et, – hva kan det lignes med? Puslespill? Et mylder av biter. Jeg flytter dem rundt. Himmel og hav og trær, hele skoger, slott og palasser og hytter og hus, hunder og katter og andre dyr og mennesker, mennesker, mennesker, ansikter, hender og bøker, musikk … en tone et sted, ett ord … Jeg leter og prøver og finner én puslespillbit, setter den inn, sammen med en eller to eller kanskje tre andre biter, timer og dager og år, de finner plassen sin inntil en annen og noe trer frem. Et liv. Mitt liv. Herlighet. Under. I morgen, hvis det fremdeles er biter som venter på meg, takker jeg, – vet ikke hvem, – kaller det Gud for enkelhets skyld, og drikker kaffe igjen. Det gjør ingenting for meg at så mange biter ligner. Ligner, men aldri helt. La meg få legge og legge og legge dem.
ikke blues, men søndag morgen news
oktober 17, 2010 § 2 kommentarer
Om hvorfor det er fordelaktig at hjerneceller dør, fra Nicholson Baker‘s The Mezzanine … (via art ravels)
Åh! Jeg føler meg mye bedre nå. Det med hjerneceller har bekymret meg, men jeg forstår at Baker har forstått, erfart antagelig, at tap av hjerneceller ikke bare er nødvendige, men gledelige hendelser. Det er ikke bare måten jeg fikk hjerneceller på, men, i enda større grad, måten jeg mister hjerneceller på som gjør meg unik. Jeg puster ut. Og inn igjen selvfølgelig. Jeg lever. Hjerneskadet, ja, men inderlig og sært begavet og berøvet.
Rusle i cyber
september 4, 2010 § Legg igjen en kommentar
er som å gå på stranda og se etter glatte steiner med fine farger og skjell, deler av ting som er revet løs fra seg selv, halve hummerteiner, drømme om å finne en skatt som har ligget i havet og ventet og ventet, er å tro at i dag, i dag, er å gå hjem med to tomme hender igjen, eller bare en liten blå plastikkand, men så har tiden kommet for deg og for den, for den letende, troende, fattigpiken og skatten, du er ute og leter, den har drevet i land, du fant.
det meste av det jeg funnet på strender har jeg kasta fra meg igjen, men en stol fra et cruiseskip, en flaskebunn slepet perfectly rund, en kråkebolle av stein, skår fra tallerkener med rester av mønster i blått for eksempel og de aller glatteste steinene, sånne ting, har jeg tatt med meg hjem. Av og til tørker jeg støv av dem og minnes. Ikke dagen jeg fant dem, ikke timen og været, men tingen og akkurat som det som er inne i den, det den bærer, en nesten gripbar fortelling. I cyber går jeg på cyberstranden, plukker gammelt jeg hadde glemt, snur det og ser det igjen, sier: herregud, så fint, til meg selv, smiler kanskje, eller gråter, alt ettersom, ser på det en gang til og sier: men likevel, ikke så spesiellt, slipper det fra meg igjen eller stikker det inn i bloggen, går videre, bortetter havet som skyller, den urgamle lyden, og ser etter noe nytt, noe annet. Jeg skjønner at det jeg ser på mer enn to ganger, gjennkjenner, nytt eller gammelt, ligner på stranden i seg, min strand, i meg.
Det får bli Yamamoto en gang til …
In Praise of Online Obscurity – Bud Parr – Reading and Writing in The Age of Sand
februar 19, 2010 § Legg igjen en kommentar
In Praise of Online Obscurity – Bud Parr – Reading and Writing in The Age of Sand.
«Why? Because socializing doesn’t scale. Once a group reaches a certain size, each participant starts to feel anonymous again, and the person they’re following — who once seemed proximal, like a friend — now seems larger than life and remote. “They feel they can’t possibly be the person who’s going to make the useful contribution,” Evans says. So the conversation stops. Evans isn’t alone. I’ve heard this story again and again from those who’ve risen into the lower ranks of microfame. At a few hundred or a few thousand followers, they’re having fun — but any bigger and it falls apart. Social media stops being social. It’s no longer a bantering process of thinking and living out loud. It becomes old-fashioned broadcasting.
The lesson? There’s value in obscurity.»
If they say so. Yeah. I’m right there. In deep obscurity.
torunlian 