Letter …
juni 2, 2011 § Legg igjen en kommentar
J.W.v G.s brev til Marianne von Willemer … han så henne aldri igjen. Gingko treet sto i hagen hans, han tok selv et blad fra det og presset det før han la det inn brevet. Treet står der ikke lenger nå.
Dieses Baums Blatt, der von Osten
Meinem Garten anvertraut,
Gibt geheimen Sinn zu kosten,
Wie’s den Wissenden erbaut.
Ist es ein lebendig Wesen,
Das sich in sich selbst getrennt?
Sind es zwei, die sich erlesen,
Dasz man sie als Eines kennt?
Solche Frage zu erwidern,
Fand ich wohl den rechten Sinn:
Fühlst du nicht an meinen Liedern,
Dasz ich Eins und doppelt bin?
«All that happens is symbol, and as it represents itself perfectly, it points to the rest …»
Johann Wolfgang von Goethe, Letter to Schubarth, 2 April, 1818
embracing the wounds
mars 31, 2011 § 2 kommentarer
det finnes virkelighet som var, nå er den foldet inn i ting som minner, nå står den i en vase og forstøver, eller ligger i en skuff du tar ut for å hente noe du behøver, du våkner i den fra en drøm, og så våkner du igjen og vet at den er over.
andrea gibson/for eli (for denne dagen)
mars 19, 2011 § Legg igjen en kommentar
Eli came back from Iraq
and tattooed a teddy bear onto the inside of his wrist
above that a medic with an IV bag
above that an angel
but Eli says the teddy bear won’t live
and I know I don’t know but I say, «I know»
cause Eli’s only twenty-four and I’ve never seen eyes
further away from childhood than his
eyes old with a wisdom
he knows I’d rather not have
Eli’s mother traces a teddy bear onto the inside of my arm
and says, «not all casualties come home in body bags»
and I swear
I’d spend the rest of my life writing nothing
but the word light at the end of this tunnel
if I could find the fucking tunnel
I’d write nothing but white flags
somebody pray for the soldiers
somebody pray for what’s lost
somebody pray for the mailbox
that holds the official letters
to the mothers,
————–fathers,
——————–sisters,
and little brothers
of Micheal 19… Steven 21… John 33
how ironic that their deaths sound like bible verses
the hearse is parked in the halls of the high school
recruiting black, brown and poor
while anti-war activists
outside walter reed army hospital scream
100, 000 slain
as an amputee on the third floor
breathes forget-me-nots onto the window pain
but how can we forget what we never knew
our sky is so perfectly blue it’s repulsive
somebody tell me where god lives
cause if god is truth god doesn’t live here
our lies have seared the sun too hot to live by
there are ghosts of kids who are still alive
touting M16s with trembling hands
while we dream ourselves stars on Survivor
another missile sets fire to the face in the locket
of a mother who’s son needed money for college
and she swears she can feel his photograph burn
how many wars will it take us to learn
that only the dead return
the rest remain forever caught between worlds of
shrapnel shatters body of three year old girl
to
welcome to McDonalds can I take your order?
the mortar of sanity crumbling
stumbling back home to a home that will never be home again
Eli doesn’t know if he can ever write a poem again
one third of the homeless men in this country are veterans
and we have the nerve to Support Our Troops
with pretty yellow ribbons
while giving nothing but dirty looks to their outstretched hands
tell me what land of the free
sets free its eighteen-year-old kids into greedy war zones
hones them like missiles
then returns their bones in the middle of the night
so no one can see
each death swept beneath the carpet and hidden like dirt
each life a promise we never kept
Jeff Lucey came back from Iraq
and hung himself in his parents basement with a garden hose
the night before he died he spent forty five minutes on his fathers lap
rocking like a baby
rocking like daddy, save me
and don’t think for a minute he too isn’t collateral damage
in the mansions of washington they are watching them burn
and hoarding the water
no senators’ sons are being sent out to slaughter
no presidents’ daughters are licking ashes from their lips
or dreaming up ropes to wrap around their necks
in case they ever make it home alive
our eyes are closed
america
there are souls in
the boots of the soldiers
america
fuck your yellow ribbon
you wanna support our troops
bring them home
and hold them tight when they get here
en leksjon i dramaturgi rett og slett
november 17, 2010 § Legg igjen en kommentar
Erin Hanson sier det rett ut i sin «Need To Want Less»-serie. Så rett ut at det nesten er irriterende. Og glimrende dramaturgi. «Want» går i dass, selvfølgelig, og langsomt erkjennes «Need» og hva har vi da? Vi har vokst opp litt. (Og vi har en bra historie.)
… sier Erin Hanson og, – «That’s it», som Janis Joplin sa det så fint.
franz kafka
mars 21, 2010 § 2 kommentarer
Fra Kafkas dagbok: I was wise, if you like, because I was prepared for death at any moment, but not because I had taken care of everything that was given to me to do, rather because I had done none of it and could not even hope ever to do any of it.
Den døende Franz Kafka fikk ikke lov av sin lege å bruke krefter på å snakke. I stedet skrev han små notater på papirlapper som for eksempel:
Et eller annet sted i dagens avis var det en utmerket liten artikkel om behandling av avskårne blomster, de er så fryktelig tørste, en annen slik avis …
Fremfor alt, ville jeg gjerne passet peoner, de er så skjøre.
Har du et øyeblikk? Hvis du har det, kan du være så snill å spraye peonene?
Og sette syriner i solen.
Elleve år tidligere, i et brev til Felice, hadde Kafka medgitt at han aldri virkelig hadde hatt følelser for blomster.
Helt siden barndommen har det vært tider da jeg var nesten ulykkelig over min utilstrekkelighet når det gjaldt å sette pris på blomster.
Syriner, olje på lerret, Mary Cassat
charlotte salomon
mars 20, 2010 § Legg igjen en kommentar
Hun ble født i 1917 og var av delvis jødisk avstamning. Hun levde i Berlin med sin far, Dr. Albert Salomon og stemoren, som var sangerinne. Charlottes første og store, antagelig eneste, kjærlighet var Alfred Wolfsohn. Han var 22 år eldre enn henne, pianist og stemmepedagog og skrev manuskripter, som Orfeus og Veien til Masken, et verk om den menneskelige stemmen. Alfred Wolfsohn var ofte hjemme hos Salomons, en venn av huset, han tilbrakte mye til med stemoren, underviste henne og spilte når hun sang. De holdt små konserter og Charlotte var sjalu, men Wolfsohn fikk ikke vite hvilke følelser hun næret for ham. Han opplevde henne som sky og innesluttet. Han kunne ikke forstå hva som gjorde at hun plutselig slapp alt og bare sto der og så så alvorlig på ham. Charlotte kalte ham Dr. Klang.
Wolfsohn introduserte Charlotte for ideen om det ubevist kreative. Han oppfordret henne sterkt til å ta sitt talent som bildende kunstner alvorlig og lot henne illustrere noen av sine tekster. Hun siterer ham i en av tegningene i Leben? Oder Theater?: «Det er ikke sangeren som synger, det er sangen som synger seg gjennom ham.»
Charlotte ble tatt opp ved Berlin Kunstakademi og gikk der mellom 1936 og 1938. Da ble hun anmodet om å slutte ettersom hun var jøde. Hun emigrerte med besteforeldrene til Frankrike i 1939. Det tok ikke lang tid før mormoren forsøkte å ta livet av seg. Først da fikk Charlotte vite at moren hadde gjort det samme da hun var liten, hun hadde kastet seg ut av et vindu og døde. For ikke å selv bli gal, og for å få mormoren til å ville leve videre, begynte Charlotte på sitt store verk, hun tegnet og malte sitt eget liv fra før hun ble født til dagen hun levde i. På noen måneder laget hun 1300 gouacher. 800 av dem var livsfortellingen hennes som hun kalte Leben? Oder Theater? Ein Singespiel. Livet? Eller Teater? Et syngespill. Hun malte i rivende fart, brukte elementer fra film og tegneserier og la til musikk. Hun skrev: «Gå ut fra at bildene er laget slik: En person sitter ved havet. Han tegner. En melodi repeterer seg inne i hodet hans. Når han begynner å nynne til den, passer den perfekt til tegningen på papiret. En tekst former seg og han begynner å synge melodien høyt sammen med ordene, om og omigjen inntil tegningen er ferdig.»
Charlotte Salomon ble arrestert i 1943, 26 år gammel, deportert og drept i Auschwitz samme år. Hun fikk overlatt arbeidene sine til en fransk venn før hun dro. Hun sa til ham: «Ta godt vare på dem, de er mitt liv.» C’est tout ma vie.
Charlotte beskrev arbeidet sitt som en måte å overkomme døden på. Hun skrev: «Hun trengte å komme bort fra verden og menneskelivet en stund, ofre alt for å lage seg en verden på ny, ut av avgrunn.»
Charlotte kom fra en familie hjemsøkt av selvmordere, Leben? Oder Theater? begynner med tanten som drukner seg, fortsetter med moren, Franziska, som kaster seg ut av vinduet og slutter med bestemoren som henger seg og dør selv om Charlotte har tegnet av alle krefter for å redde henne. Charlotte var selv depressiv og døden var ikke en løsning på sinnstilstanden hun ikke hadde tenkt gjennom og vurderte.
Charlotte forteller om moren: «Franziska sier: ‘I himmelen er alt mye vakrere enn det er på jorden, og når din mamma er blitt en engel vil hun komme ned igjen og ta med til sitt lille lam, ta med et brev, der hun forteller hvordan himmelen er, hvordan det er der oppe i himmelrommet.’ Franziska var av den litt sentimentale typen. Hun tok ofte med seg barnet og la seg i sengen med henne for å fortelle henne om livet etter døden i de himmelske sfærer, et liv som skulle være rett og slett
strålende og som det virket som om hun lengtet helt fryktelig etter, hun spurte ofte Charlotte om det ikke ville være vidunderlig om hennes mor ble forvandlet til en engel med vinger. Charlotte svarte at hun syntes det ville være fint, men hun spurte om moren kunne være så snill å ikke glemme å fortelle hvordan det var der oppe i brevet hun, som engel, personlig, skulle levere og legge i vinduskarmen til Charlotte.»
Samlingen Leben? Oder Theater? finnes på Jewish Historical Museum i Amsterdam.
torunlian 