Cristopher Nielsen
februar 24, 2010 § Legg igjen en kommentar
På nettsiden sin har Cristopher Nielsen en interessant betraktning om fortellingen. He share. I share he with you. Hvis du går inn i hodet hans kan du stå i rulletrappen sammen med en av figurene hans og vurdere om det er noen grunn til å springe som f**n oppover når rulletrappen faktisk går nedover eller om det er like greit å sette seg og bli med til bunnen. Jeg skal printe ut skjemaet hans, C.N.’s Theory on creating a story neste gang jeg skal undervise. (Hvis det er okei for han.) I like.
Jeg har ikke lagt merke til hvor fornemt han skriver Cristopher før. As if he were a saint or something. I like that too.
jeg har tenkt på det i natt: konflikt
februar 23, 2010 § 2 kommentarer
Karakteren min sitter i en bil på ferjekaia i Horten (jeg har aldri vært i Horten, men Google har, og dessuten så ligner norske småbyer hverandre til forveksling, alle har et apotek på omtrent samme sted). Hun, karakteren, har nettopp vært på apoteket, sovemedisin og noe beroligende (anes konfliktstoff?). Hun har tatt med seg takeaway kaffe og en muffin fra en kafe (en av de hyggelige som alltid finnes i nærheten nå for tiden, fint det, men øker ikke konfliktnivået). Hun sitter altså i bilen sin (den er nyreparert, en konflikt mindre! pokker, hvorfor lot jeg det skje?) og har i seg varene mens hun ser ut på en tung, grå himmel som går umerkelig over i fjord der ute et veldig diffust sted . (Dårlig vær er sjelden konflikt, i høyden dårlig stemning, symboler er vanskelige greier, sjekk Hemingway fra tags). Hun, karakteren, sitter og sitter. Hun vet ikke hva hun skal gjøre. (Jeg vet ikke hva hun skal gjøre). Hun vet ikke hva som skjer. Og, God damn it, ikke jeg heller. Jeg har ikke peiling. Skal hun bare dra hjem? Eller hvor skal hun kjøre? Til hvem? Og hvorfor? Konfliktene er diffuse (symboliseres ikke av det diffuse ved himmel og fjord og deres møte i horisonten, men er en svakhet ved plottet, – kanskje). Telefonen ligger i passasjersetet. Den ringer foreløpig ikke. Jeg kan la den ringe. Ja, det vil jeg gjøre. Jeg vil la den ringe. Den ringer. Karakteren tar den. Ingen sier noe. I andre enden er det et menneske, men mennesket sier ikke noe. (Altså, om ikke annet: jeg minner om at konflikt finnes… eller i hvert fall fantes). Hun legger på. (Takk Gud for skjult nummer.) Og det var det liksom?
Nei. Noe må skje. Hun kan ikke bare sitte der lenger. (Jeg trenger åpen konflikt. JEG, forfatteren trenger å se og forstå den. Så kan jeg skjule den etterpå hvis det blir for platt og simpelt. 1. Hvem er hun egentlig i konflikt med? 2. Alle? 3. Og ingen. 4. Han som hun først og fremst var i konflikt med er død. 5. Shit. 6. Can I bring him back? 7. Not alive.) Det var det, igjen. Stille som i graven. Kan hun i et øyeblikk av desperat lengsel etter en å si noe til, bare hva som helst, ringe sin mor som hun ikke liker? Ringe selv om hun virkelig ikke liker henne? Er det sannsynlig handling? Kanskje ikke, men konflikt. (Konflikt? Ja, men ikke så interessant for fortellingen. Litt på siden foreløpig. Og litt tråkig. Egentlig. Jeg innrømmer det.) Jeg lar henne sitte litt til i bilen. Tenke på 9.11. Det var heavy. Definitivt utenfor fortellingen, men skikkelig sverdslag. I verden. (Hvor lenge er det interessant å «tenke» på 9.11? Ikke lenge. Verken hun eller jeg kommer videre av det. Ser konsekvens for karakteren. Se. Der var det over.) Okei, jeg setter meg inn i bilen. JEG. Vi får snakke sammen. Jeg kommer fort gående opp langs siden og åpner døren før hun forstår hva som skjer. Jeg ser henne rett inn i øynene. Jeg foreslår: Fatal flirt? Blood money? Killer? A life in hell? World of hurt? Hun sier: Alt sammen. OK. We are cooking again.
PS. Jeg skal dra og sjekke ut Horten før boka er klar. Eventuelt er klar. Vi får sannelig se på det.
salige salinger til morgenkaffen
februar 22, 2010 § Legg igjen en kommentar
siste kapittel av catcher in the rye lest av, vet ikke hvem, men lest for deg, ligger under denne lenken. brevet til Mr. Herbert er J.D. Salingers svar på en henvendelse han har fått noen ganger og er trett av. han virker generelt trett vil jeg si. den store trettheten er ikke noe som bare rammer nåtidsmennesket. trodde vi ikke egentlig det? at vi er den aller tretteste generasjonen. vi har vært der, vi har gjort det, vi har sett det, alt sammen. er det noe mer? den store trettheten kan, når den rammer, kjennes ut som den faktisk bare rammer en selv og ingen, ingen andre, den rammer ikke vårt vi en gang, men mitt meg. jeg, i særdeleshet, er den tretteste som har levd. hvorfor er jeg det? (spørsmålet rettes opp og ut i en uttømt evighet og gud forby at det kommer et svar, og hvis, – så ignorer). jeg er så trett at jeg nesten ikke behøver å leve mer. too bad at jeg er så levende. jeg har lyst å stå opp. jeg har lyst på kaffe. (FYI: det er morgen). har lyst til å skrive. irriterende. en ganske glad forfatter. hvem vil være det? (jeg. bank i bordet. jeg).
“I hope to hell that when I do die somebody has the sense to just dump me in the river or something. Anything except sticking me in a goddam cemetary. People coming and putting a bunch of flowers on your stomach on Sunday, and all that crap. Who wants flowers when you’re dead? Nobody.” - The Catcher in the Rye.
Herr Salinger, hvor er du egentlig nå? Are you OK? Are you dancing? Accept my flowers, please.
computersex
februar 21, 2010 § Legg igjen en kommentar
det har vært nokså hett mellom Mac og meg en ukes tid, nettside, facebook, lange turer på webstranden for å lete, etter hva, vet ikke helt, men noe som blinker og skinner, helst gull, noe jeg ikke har sett maken til, noe helt glatt og rundt varmet opp av solen eller noe ubegripelig skylt i land fra et russisk skip. neste uke skal jeg skrive igjen. på romanen som kanskje er banal og hvem vet, hvis den blir gitt ut vil noen kunne komme til å le av den på en gal måte. den er ikke morsom forresten. eller bare veldig langt nede. kanskje. jeg vet ikke helt. det er ironi. men heller ikke den ligger helt oppe i dagen og er umiddelbart tilgjengelig. den befinner seg i større grad i rommet rundt boken enn inni. håper jeg man kan si. det er sjansespill å skrive noe som ikke er åpenbart morsomt. farlig. She decided to deal with abuse by getting the digs in at herself before anybody else could. «I thought, ‘If I put myself down in a more witty way than they can, then they won’t bother to do it,’ you know?» gjøre det selv, før andre gjøre det. gjøre det verst av alle. spille skarpest. i morgen skal jeg uansett ta opp tråden. kanskje i dag allerede . etter kaffen. jeg skal lese meg gjennom de 20 siste sidene jeg skrev før jeg henga meg til Mac’en sist tirsdag. det finnes motstand. tar alltid tid å komme tilbake. inn igjen. hvis jeg kommer inn. du kan aldri vite.
research
februar 18, 2010 § 2 kommentarer
det er to ting jeg lurer på for tiden, den ene er: hvordan er det egentlig å være flyvertinne? jeg har lett etter gode flyvertinneblogger, men de er ikke lette å finne. blogger de ikke? finnes et par av vertinner fra singapore airlines, men de var ikke tilfredstillende. jeg vil vite hvordan det er. er passasjerene stort sett snille, eller på hvilken måte er de uhøflige og slemme, hva gjør de når de hjemme, liker de å servere innerst inne, hva kan skje mellom dem og en flyver når de overnatter på sashotellet i en fremmed by, går de i baren, bare snakker de sammen, eller hva kan skje mellom en flyvertinne og en annen flyvertinne? jeg er ikke interessert i generelle greier, men detaljer. og jeg vil gjerne at de noterer ned hva de sier og på hvilken måte. flyvertinnedialoger. det er det jeg trenger.
det andre jeg lurer på er hvordan det er å bli hentet og anholdt av politiet fordi du er mistenkt for mord. hvordan de gjør det og hvor du blir tatt med, og hva skjer på fengslingsmøtet, og hvordan er varetekten. får du virkelig ikke snakke med noen andre enn forsvareren? jeg mener hvis du har brev og besøksforbud? og forhør, hvordan er det med forhør? er de lange? er det en eller to som spør? hvis de er to er det en som er grusom og en som er gem? er det en glassrute der som en føler at noen ser deg gjennom sånn som på filmer? hvordan er det hvis de ikke får noe på deg og slipper deg ut igjen? hvordan kjennes det ut alt sammen? jeg er spesielt interessert i hvordan det kjennes ut for kvinner.
jeg liker ikke å drive research hvis det innebærer å snakke med levende mennesker. er det folk som blogger fra fengsler og flyvertinne/vert-livet?
![[sharinganthem_jarmuschquote.jpg]](https://torunlian.com/wp-content/uploads/2010/02/sharinganthem_jarmuschquote.jpg?w=454&h=554)
hemingway
februar 17, 2010 § Legg igjen en kommentar
Ernest Hemingway on how he approached symbolism in his stories: Time Magazine
«No good book has ever been written that has in it symbols arrived at beforehand and stuck in,» says Hemingway. «That kind of symbol sticks out like raisins in raisin bread. Raisin bread is all right, but plain bread is better.» He opens two bottles of beer and continues: «I tried to make a real old man, a real boy, a real sea and a real fish and real sharks. But if I made them good and true enough they would mean many things. The hardest thing is to make something really true and sometimes truer than true.»
exformation
februar 17, 2010 § Legg igjen en kommentar
«explicitly discarded information».
Effective communication depends on a shared body of knowledge between the persons communicating. In using words, sounds and gestures the speaker has deliberately thrown away a huge body of information, though it remains implied. This shared context is called exformation. Exformation is everything we do not actually say but have in our heads when, or before, we say anything at all — whereas information is the measurable, demonstrable utterance we actually come out with.
– alt vi ikke sier, men har inne i hodene når, eller før, vi sier noe… og det vi har der etterpå når vi har hørt hva vi sa og prøver å finne ut hva det var mens vi er på vei inn i neste mening.
torunlian 