skrive eller ikke | torunlian

I morgen …

april 8, 2010 § 1 kommentar

I dag er dagen over. Det er for sent, men i morgen skal jeg skrive noe skikkelig fint, noe rørende, noe dypt, noe intelligent.

How wonderful wouldn’t that be …

Hun ble født i 1917 og var av delvis jødisk avstamning. Hun levde i Berlin med sin far, Dr. Albert Salomon og stemoren, som var sangerinne. Charlottes første og store, antagelig eneste, kjærlighet var Alfred Wolfsohn. Han var 22 år eldre enn henne, pianist og stemmepedagog og skrev manuskripter, som Orfeus og Veien til Masken, et verk om den menneskelige stemmen. Alfred Wolfsohn var ofte hjemme hos Salomons, en venn av huset, han tilbrakte mye til med stemoren, underviste henne og spilte når hun sang. De holdt små konserter og Charlotte var sjalu, men Wolfsohn fikk ikke vite hvilke følelser hun næret for ham. Han opplevde henne som sky og innesluttet. Han kunne ikke forstå hva som gjorde at hun plutselig slapp alt og bare sto der og så så alvorlig på ham. Charlotte kalte ham Dr. Klang.

Wolfsohn introduserte Charlotte for ideen om det ubevist kreative. Han oppfordret henne sterkt til å ta sitt talent som bildende kunstner alvorlig og lot henne illustrere noen av sine tekster. Hun siterer ham i en av tegningene i Leben? Oder Theater?: «Det er ikke sangeren som synger, det er sangen som synger seg gjennom ham.»

Charlotte ble tatt opp ved Berlin Kunstakademi og gikk der mellom 1936 og 1938. Da ble hun anmodet om å slutte ettersom hun var jøde. Hun emigrerte med besteforeldrene til Frankrike i 1939. Det tok ikke lang tid før mormoren forsøkte å ta livet av seg. Først da fikk Charlotte vite at moren hadde gjort det samme da hun var liten, hun hadde kastet seg ut av et vindu og døde. For ikke å selv bli gal, og for å få mormoren til å ville leve videre, begynte Charlotte på sitt store verk, hun tegnet og malte sitt eget liv fra før hun ble født til dagen hun levde i. På noen måneder laget hun 1300 gouacher. 800 av dem var livsfortellingen hennes som hun kalte Leben? Oder Theater? Ein Singespiel. Livet? Eller Teater? Et syngespill. Hun malte i rivende fart, brukte elementer fra film og tegneserier og la til musikk. Hun skrev: «Gå ut fra at bildene er laget slik: En person sitter ved havet. Han tegner. En melodi repeterer seg inne i hodet hans. Når han begynner å nynne til den, passer den perfekt til tegningen på papiret. En tekst former seg og han begynner å synge melodien høyt sammen med ordene, om og omigjen inntil tegningen er ferdig.»

Charlotte Salomon ble arrestert i 1943, 26 år gammel, deportert og drept i Auschwitz samme år. Hun fikk overlatt arbeidene sine til en fransk venn før hun dro. Hun sa til ham: «Ta godt vare på dem, de er mitt liv.» C’est tout ma vie.

Charlotte beskrev arbeidet sitt som en måte å overkomme døden på. Hun skrev: «Hun trengte å komme bort fra verden og menneskelivet en stund, ofre alt for å lage seg en verden på ny, ut av avgrunn.»

Charlotte kom fra en familie hjemsøkt av selvmordere, Leben? Oder Theater? begynner med tanten som drukner seg, fortsetter med moren, Franziska, som kaster seg ut av vinduet og slutter med bestemoren som henger seg og dør selv om Charlotte har tegnet av alle krefter for å redde henne. Charlotte var selv depressiv og døden var ikke en løsning på sinnstilstanden hun ikke hadde tenkt gjennom og vurderte.

Charlotte forteller om moren: «Franziska sier: ‘I himmelen er alt mye vakrere enn det er på jorden, og når din mamma er blitt en engel vil hun komme ned igjen og ta med til sitt lille lam, ta med et brev, der hun forteller hvordan himmelen er, hvordan det er der oppe i himmelrommet.’ Franziska var av den litt sentimentale typen. Hun tok ofte med seg barnet og la seg i sengen med henne for å fortelle henne om livet etter døden i de himmelske sfærer, et liv som skulle være rett og slett

strålende og som det virket som om hun lengtet helt fryktelig etter, hun spurte ofte Charlotte om det ikke ville være vidunderlig om hennes mor ble forvandlet til en engel med vinger. Charlotte svarte at hun syntes det ville være fint, men hun spurte om moren kunne være så snill å ikke glemme å fortelle hvordan det var der oppe i brevet hun, som engel, personlig, skulle levere og legge i vinduskarmen til Charlotte.»

Samlingen Leben? Oder Theater? finnes på Jewish Historical Museum i Amsterdam.

word, my ass … jeg trenger hjelp

mars 17, 2010 § 1 kommentar

word gjør besynderlige ting med dokumentene mine. det begynte med at programmet ikke helt svarte på scrolling. jeg scrolla, det skjedde ingenting. så scrolla jeg igjen, hardt opp og hardt ned flere ganger, nada, men da jeg klikket skjedde alle scrollingene jeg hadde gjort på en gang, eller feil, – i full fart etter hverandre. ok, jeg skjønner at jeg må scrolle litt og så klikke for å greie å holde en viss orden og navigere opp og ned siden, men, – det er ikke bare dette word plutselig gjør. da jeg ville skrive e med apostrof så frøs mac’en inn i istiden. jeg kunne ikke bevege et eneste dokument eller program uansett hva jeg gjorde med tastene. jeg tvangsavsluttet og skrudde maskinen på igjen. så helt fin ut, men da jeg åpnet dokumentet jeg jobber på, i word, viktige sider i romanen, så skjedde det samme, scrollfunksjonen funker ikke som den skal og apostrofen får maskinen til å fryse. jeg prøvde å åpne et annet dokument. der funka apostrofen. men så prøvde jeg et tredje. frys igjen og tvangsavslutting. angst naturligvis. jeg flytta alle word-dokumenter over på stikk og inn på en annen maskin. der gjør dokumentet jeg jobber i akkurat samme c-moment. fryser på apostrofen, men det virker som det er i orden med scrollingen … noen som har hatt lignende problem? P.S. for noen dager siden, da jeg klikka meg inn på en lenke etter eller annet sted på weben kom det opp en foruroligende side forresten, så ut som en word-side, altså fra word-fabrikken hvis en kan kalle det det, den sa at det var farlige ting på maskinen, ikke orm, men noe på t, husker ikke hva det heter. jeg trodde det var løgn og fanteri og skrudde av alt. men det var kanskje sant, da. trojansk hest, var det det het … jeg har ringt til en mac-doktor, men hvis noen kjenner til lignende … så vær så snill. (det virker som det er bare word som er smittet)

du mener?

mars 12, 2010 § Legg igjen en kommentar

Akkurat. Alle sammen? Skjønner. Ja, for jeg har lurt litt på det, – om … Kunne jeg ikke beholde bare et par av dem? Noen stykker? En tre, fire, fem? Neivel. Det er jo litt fælt da, men … Alle? Det var meg som spurte igjen. De nikker. Jeg puster dypt inn og ut. (Sukker.) Jeg får ta på meg hansker.

(Jeg er sikker på at når jeg har gjort det og snudd meg og gått, gråtende, men med en vinter i magen, iskald på midten, er det noen andre som finner dem, pusser dem opp og får liv i dem, tjener et hav av penger på mine elskede darlings. F**n ta dramaturger og konsulenter.)

før jeg begynner

mars 11, 2010 § Legg igjen en kommentar

Vekket av hunden. Den er pen, så det er vanskelig å ikke si okei, da til den. Jeg lot den sitte i et par minutter å se på meg, logre med halen, men så måtte jeg gi meg, lukke opp øynene og klø den. Jeg snudde meg rundt og satte føttene på gulvet og sa at vi står opp. Hunden løp lykkelig til døren og satt der og så henholdsvis på meg og på den. Hunder har en akseptabel måte å være insisterende på. Det er noe med halen som går og går. Vanskelig å ikke la seg sjarmere av den. Som om den logrer for deg spesielt. Du tror det. Så gikk vi rundt kvartalet. Hunden har sitt å gjøre, jeg følger etter den og tenker på været. Himmelen. Ikke noe spesielt med den, men… Grå bare, på grensen til tung, men jeg tenker på været likevel og streifer så vidt bort i hva jeg skal gjøre, det jeg skal skrive, men bare så vidt. Så er vi rundt og går inn igjen. Men før jeg begynner kaffe. Med melk …

i like the story as well as when you told it

mars 9, 2010 § Legg igjen en kommentar

å, å, å om dette var boka mi. om jeg kunne kommet på en sånn bokside. om noen av sidene i hvert fall, i bøkene mine kunne vært sånn som denne. mer en følelse, du vet, av jeg vet ikke hva, men kanskje … pussige? ja. så leseren bøyde seg en anelse nærmere og studerte. glemte seg litt. det ville vært bra.

another day fighting my character

mars 3, 2010 § Legg igjen en kommentar

Kei, okey, got you, but what the f**k is right?

mark tansey

mars 2, 2010 § Legg igjen en kommentar

I dag går det også temmelig tregt. En side so far, halvannen. Men det gjelder å ikke gi seg. Bare få det ned på papiret. Slenge det ut. Så få jeg i hvert fall noe å stryke i. Når jeg har gjort det kan det hende jeg står igjen med en flik. Selv om det jeg skriver er idiotisk, banalt og kørka og flaut, så handler det om å skaffe seg noe å hugge i. Det kunne vært fint om alt var fint med en gang, alltid. Det kunne vært fint å gjøre noe annet i grunnen. Male, lage et fat, det virker tross alt mer konkret, eller bare måke snø. Kanskje helst det. Lage en vei. Noe målbart og nyttig og umiddelbart. Gå på den. Fram og tilbake. Hmm. Den virker. Den gjør det den skal. Ingen undertekst. Ingen ubevisst tekst. Ingen dobbeltbetydning. Deilig. Jeg gleder meg til våren og hagen og legge meg sliten om kvelden med jord under neglene. Gartner, det kunne vært fint kanskje. Hele tiden. Få betalt for det. Klippe gresset. Drepe snegelene. Flytte stein. Vanne etter at solen går ned.

Men altså, først, for å få råd til alt det, springe rett mot ordene, rett inn i ordenes mørke og se.

Mark Tansey har malt bildet av en som gjør det. Over. Jeg har sett bildene hans i virkeligheten.

robert kellys statement for the modern poetry conference at cuny

februar 28, 2010 § Legg igjen en kommentar

I suppose poetry is

Listening Out Loud

And what one listens to is language —

language in one’s head

(only a fool would confuse that with himself thinking

only a fool would think the things that he hears languaging in him
are things that he himself is thinking)

Most poets are too smart to believe in their own intelligence.

Witless, clueless, we await a sign.

Pindar tells us a sign is never clear (at least a sign from Zeus) —
hence the poem veers towards a kind of
lucid incomprehensibility,

[Eventually after a few hundred or thousand years we begin to comprehend the incomprehensible — Dante, Aeschylus, Milton — and they become classics and become of great celebrity but diminished use. But till then the texts are of great power, startling, provoking, eliciting. Some grand provokers — Pindar himself, Li shang-yin, Lycophron, Hoelderlin, Stein — still wait their turn, still turn us towards the poem we must write, the poem they force us to write, to make sense of what they do to our heads.]

The incomprehensible provokes the reader to acts of preternatural awareness.

This incomprehensibility factor is what the ancient Greeks called Mousa, Muse. [The Spartans — sturdy workmen, who would have liked the sacred gizmos of Elshtain’s gnoetry — called her Moha.] (I told her I would work her into this evening.)

The incomprehensible is the only thing that makes sense. That is, it creates sense — the sense of something happening to you as you read.

And that’s the only happening poetry has?

The luster of listening.

Or what we hear in poetry is groans from the battlefield where time struggles against space.

take a look inside knausgård

februar 25, 2010 § Legg igjen en kommentar

er han i ferd med å svikte prosjektet sitt? the thruth and nothing but the thruth. i de første tre bindene måtte folk, vær så god, pent, stå fram som seg selv, men nå har knausgård begynt å anonymisere. (har ikke lest, bare lest om fenomenet, men jeg kan vel få lov å slutte fra det jeg vet om ham gjennom diskusjonene, når han slutter så fritt fra det han mener å vite om andre. jeg går ut fra at han inngående diskuterer hvor mye, eller hvor lite han faktisk vet om de som befolker bøkene hans og livet hans i min kamp-bøkene og er sjenerøs i så måte, jeg regner med det) men altså knausgård har begynt å dekke til unge pikers identitet. (er det publikumssvik eller smart brudd på forventing og bare en plan?) er knausgård blitt en, de unge, uskyldige pikers ridder, eller er det blitt mye for selv en svært dedikert confessor? kryper det en anelse kulde i forfatterens føtter? kjenner han uro? sover han dårligere om natten? slår prosjektet tilbake? smiler Djevelen til sin Faust og serverer en bitrere vin ettersom fortellingen skrider fram. (beware of the newspapers, they lift you up to tear you down, tar jeg feil når jeg mener å høre at ulvene har begynt å tute der ute, er det derfor jeg fryser på ryggen?) er det det siste bind av min kamp kommer til å handle om? hvordan alt som tilsynelatende var, forandrer seg, trer fram som det er i virkeligheten? hvordan knausgård, gjennom triumf og deretter gjennom triumfens konsekvens, smerte(?), alt parallellt med hans nedtegnelser, selv forandret seg gjennom denne og, han lover, har blitt et bedre menneske og ikke bare en bedre forfatter? (eller bare en angrende fant? som kommer til å fortsette på samme måten?)

jeg lurer: skal den siste boken i knausgårds kamp handle om hvordan han kanskje ikke burde skrevet den? helst ikke, knausgård, helst noe mer, noe dypere, og du vil bli tigitt, eller høytflyvende, og du vil bli lynsjet, (Gud forby, men tro meg, vi vil gladelig la oss underholde av det, vi er ikke bedre) uansett hvor shaky du er eller ikke er nå knausgård, gi oss noe vi ikke forventet, men trengte. gi oss epiphanie, et skikkelig omdreiningspunkt. en krone på verket. om så, så regner jeg med at vi får høre om det. da skal jeg avgjøre om jeg skal lese. jeg skal lese, ja, jeg skal, sa jeg. kanskje til sommeren.

Where Am I?