bøker eller bok | torunlian

A. in Wonderland, kapittel 2, The Pool of tears

august 15, 2010 § Legg igjen en kommentar

«As she said these words her foot slipped, and in another moment, splash! she was up to her chin in salt water. Her first idea was that she had somehow fallen into the sea, ‘and in that case I can go back by railway,’ she said to herself. (Alice had been to the seaside once in her life, and had come to the general conclusion, that wherever you go to on the English coast you find a number of bathing machines in the sea, some children digging in the sand with wooden spades, then a row of lodging houses, and behind them a railway station.) However, she soon made out that she was in the pool of tears which she had wept when she was nine feet high.

‘I wish I hadn’t cried so much!’ said Alice, as she swam about, trying to find her way out. ‘I shall be punished for it now, I suppose, by being drowned in my own tears! That will be a queer thing, to be sure! However, everything is queer to-day.’

Just then she heard something splashing about in the pool a little way off, and she swam nearer to make out what it was: at first she thought it must be a walrus or hippopotamus, but then she remembered how small she was now, and she soon made out that it was only a mouse that had slipped in like herself.»

by Lewis Carrol

the silent traveller in war time

april 6, 2010 § Legg igjen en kommentar

Mye heller ligge sånn, i en park, stille, og kikke gjennom glasset i gassmasken, opp, forbi trekronene, på himmelen og skyer som seiler forbi enn være med på krigen. Lesning av De velvillige (Jonathan Littell) gjorde egentlig ikke krig mer begripelig. Så hvis det er greit? Å melde seg ut?

Men glimrende oversatt av Tom Lotherington. De velvillige. Han kan godt oversette alt.

franz kafka

mars 21, 2010 § 2 kommentarer

Fra Kafkas dagbok: I was wise, if you like, because I was prepared for death at any moment, but not because I had taken care of everything that was given to me to do, rather because I had done none of it and could not even hope ever to do any of it.

Den døende Franz Kafka fikk ikke lov av sin lege å bruke krefter på å snakke. I stedet skrev han små notater på papirlapper som for eksempel:

Et eller annet sted i dagens avis var det en utmerket liten artikkel om behandling av avskårne blomster, de er så fryktelig tørste, en annen slik avis …

Fremfor alt, ville jeg gjerne passet peoner, de er så skjøre.

Har du et øyeblikk? Hvis du har det, kan du være så snill å spraye peonene?

Og sette syriner i solen.

Elleve år tidligere, i et brev til Felice, hadde Kafka medgitt at han aldri virkelig hadde hatt følelser for blomster.

Helt siden barndommen har det vært tider da jeg var nesten ulykkelig over min utilstrekkelighet når det gjaldt å sette pris på blomster.

Syriner, olje på lerret, Mary Cassat

det er like vanskelig for alle

mars 14, 2010 § Legg igjen en kommentar

en solskinnshistorie (kanskje mest for et barn, og kanskje bare på en måte)

mars 13, 2010 § Legg igjen en kommentar

Det handler om Lille Perle, en dråpe fra en sky, antagelig fra en av de vi kaller perlemorskyer. Hun ville så gjerne ned på jorda, hun syntes det så veldig fint ut, så mange ting, slott og sjøer og byer og sauer og kuer. Lille Perle maste og maste og fikk lov til slutt. Hun falt. Hun gikk rundt på jorda en stund, men nesten ingenting var sånn som det hadde sett ut fra oven. En nokså vanlig erfaring. Men det er ikke sånn at det hjelper å si det til folk eller dråper. Du må ned der å kjenne det selv, på kroppen. Det gikk som det måtte, Lille Perle ville tilbake til himmelen sin og skyen og begynte å gråte. Da kom et et eller annet forbi, jeg vet ikke hva, så god i fransk er jeg heller ikke, men i hvert fall, det som kom forbi sa: Rop på solen. Og Lille Perle ropte på solen. Sol, jeg vil tilbake til skyen min! Og solen sa, okei da. Den skinte på Lille Perle av all sin kraft. Og Lille Perle ble varm og steg og steg og steg som en såpeboble til vers. Det gikk så lett at hun nesten trodde hun gjorde det selv. Og hun jublet. Snart var hun tilbake i perlemorskyen sin sammen med de millioner av andre dråper med vann hun hadde forlatt. Hun var veldig lettet og glad. Hun fortalte de andre om alt og avsluttet med: Jeg drar aldri tilbake til jorden igjen. Å, joda, sa perlemorskyen litt strengt, jeg beklager, men alle dere dråper skal ned der igjen, dere skal ned neste gang jeg gråter.

(Dette er bare siste side av denne lille franske boken, men jeg regner med at Lille Perle i begynnelsen var en nokså hovmodig dråpe helt på randen av perlemorskyen som syntes hun var penere og bedre enn de andre dråpene og at hun derfor fortjente spesialbehandling, som f.eks egen reise til jorden på første klasse, men hva var det hun lærte? Du er ikke bedre enn de andre dråpene fordi du er framme i lyset, du stiller bare de andre i skyggen … Noe sånt noe. Eller det er best å være sammen om saker og ting, ikke være alene. Eller alt til sin tid. Eller det går som det må, og det er ikke du som bestemmer: du skal ned, du skal opp, du skal ned og så skal du opp igjen, osv.)

tatt av vinden

februar 26, 2010 § Legg igjen en kommentar

okei, det var ikke det bildet jeg hadde tenkt å lime inn, men det var det som dukka opp. det lå på skrivebordet og limte seg inn av selv, på en måte, jeg vet ikke, ting skjer, plutselig, og det ene kan være like bra som det andre. så da får jeg gjøre det da, se på det som et tegn, en anmodning, rent av en oppfordring, og innrømme, jeg har lest denne boken. ja. jeg har gjort det. ikke på kinesisk, men jeg har lest den. jeg var på hotel i Haugesund, og det var ikke under filmfestivalen eller noe, det var så utenfor sesongen, det var utenfor alle sesonger i verden. og det var før jeg noen gang hadde vært på det hotellet, og jeg syntes det var alt for stort for den lille byen. jeg skjønte rett og slett ikke hva de skulle med det. i Haugesund? men altså, jeg tilbrakte mesteparten av tiden i sengen, en uke, med tatt av vinden. jeg hadde ikke mye annet å gjøre. jeg gikk tur opp til sykehuset der faren min lå med vondt i magen to ganger om dagen og satt der til både han og jeg synes det var nok, og så gikk jeg tilbake til det store hotellet og sengen og boken og la meg med Scarlet O’Hara og dem. Jeg ville det. Jeg hadde ikke lyst til annet. Scarlet og Red. Og meg på et helt fremmed, ubrukelig sted. Jeg gråt. Jepp. Ikke sånn litt. Jeg gråt veldig. Sånn hikstet. Det var fint at det ikke var noe jeg så på TV sammen med andre, men leste helt alene for meg selv.