torunlian

Nå, det er morgen, for meg i hvert fall, selv om det er midt på dagen for andre folk, men altså: Nå, når det er min morgen, og jeg drikker kaffe sånn som jeg pleier å gjøre, gikk jeg tilbake til de andre kaffe-innleggene mine for å sjekke dem før jeg lager enda et innlegg om kaffe. Og heldigvis. Heldigvis at jeg gjorde det, for jeg hadde skrevet spesielt med to l’er i et av de innleggene. Og jeg hadde gjort det to ganger til og med. En ting er at det er helt på kanten å bruke ordet spesielt to ganger i en såpass kort tekst, en helt annen ting er å stave det feil begge ganger. Som om jeg var sikker på at det skulle være sånn.

Heter det: Nå, når det er min morgen? Eller: Nå, da det er min morgen? Jeg er ikke sikker på det en gang. Den gang da og hver gang når, men nå’et? Nå! Det er det ingen som sier noe om.