love, som i ekte kjærlighet
oktober 10, 2010 § 5 kommentarer
”Dersom man hadde tegnet et moralsk kart over verden, så ville lille Norge vært på størrelse med Russland” Carsten Jensen.
Vet vi hva som er best for andre? For kineserne for eksempel? Er demokrati etter vår oppskrift det eneste saliggjørende? Den svenske aksjonen «olika» er interessant. Vi liker olika i Sverige og Norge, men på vår måte. Vi liker ikke at kineserne er olika oss i Kina. Vi liker ikke at de ikke liker olika på vår måte. Vi vet at de ikke vet eller kan sitt eget beste. De skal inn i folden. I går. Ikke i morgen. Basta.
Jeg lurer så fryktelig: Er vi er de eneste som er kloke nok til å definere hva som er rett og hva som er galt og deretter på hvilken måte? Følger rett med å være rikest og ha det ryddigst i huset? Har de urett som roter, eller rydder opp annerledes? Det kan være at vår alles fredprisvinnende kineser ville hatt større glede av en kjempestor ytringsfrihetspris. For, (og nå hvisker jeg bare veldig lavt, for jeg er ikke hundre prosent sikker…) – ytringsfrihet er ikke det samme som fred. Ytringsfrihet er uro, prosess, og kan til og med føre til krig. Den kan være fæl rett og slett. (Og så, normalt stemmeleie igjen …) En ytringsfrihetspris ville vært mer presis til vår mann i Kina. Den ville kanskje formidle hva vi egentlig mener. Få den mannen og vennene hans ut av fengsel. Er det for sent for Nobel å ordne det mon tro? Eller, er det for sent å si at vi misforsto? Eller, kjære kinesere, bær over, forstå at det overilte kan skje i kampens hete. (Ja, vi er i krig. Vi kjemper for demokrati på hele kloden, på alle kanter, og så vidt vi husker til alle tider. På vår måte, må vite. Vi er soldater. De beste. Nobel garanterer. Hva? Nei, nei, ikke frelsesarmeen, eller … shit, la meg ta en telefon … beklager … han svarer ikke, de sier han ligger og snur seg i graven … Nobel. Han som sa, nordmenn, de kan det med freden. Han snur seg en gang i året for tiden. Prøve John Lennon? Ja vel … Heisan igjen, han sa bare han godt kunne fortjent prisen selv, posthumt, for en sang han skrev. At vi bør prøve å synge den? All you need is love? Give peace a chance? Hei, en sang av gangen ellers får vi en krangel her i komiteen.)
Det er ikke fordi du sitter i Nobelkomiteen at du er svimlende god til fred og kan se inn i framtiden. Du sitter i Nobelkomiteen av helt andre grunner, og alle vet … (jeg hvisker igjen …) det har aldri vært noen kausalitet mellom makt og ydmykhet. Vårt demokrati garanterer faktisk ikke for det. Jeg er redd det hele er mer komplisert. Irriterende. (Stryk dette.)
Jeg er redd og urolig. Er det ikke som om når ting er på sitt fineste, så snur de seg selv på hodet? Ååh, du merker, du merker, det tipper langsomt, men det tipper, rundt. Eller, sagt på en annen måte, på toppen er det alltid bare en vei å gå, – ned. Come on, det går fint, ta hverandre i hendene, et skritt av gangen, Thorbjørn og Five og Lundestad, Sissel og Valle og Inger-Marie, hør hva som sies, det er fredeligst i lavlandet, ikke oppe, men nede i demokratiet. Og hvis jeg kan få hviske min egen nobelkomite for fred inn i ørene deres, så ser den omtrent slik ut: en snill, trofast hund, et barn på rundt syv, en dissident, en nonne og en som absolutt ikke ville dele ut prisen til noen, men måtte. Og alle skulle sjenere seg veldig. Og ingen av dem skulle ha behov for å demonstrere egen fortreffelighet.
Denne bloggen er nå registrert på Bloggurat.
