torunlian

okei, det var ikke det bildet jeg hadde tenkt å lime inn, men det var det som dukka opp. det lå på skrivebordet og limte seg inn av selv, på en måte, jeg vet ikke, ting skjer, plutselig, og det ene kan være like bra som det andre. så da får jeg gjøre det da, se på det som et tegn, en anmodning, rent av en oppfordring, og innrømme, jeg har lest denne boken. ja. jeg har gjort det. ikke på kinesisk, men jeg har lest den. jeg var på hotel i Haugesund, og det var ikke under filmfestivalen eller noe, det var så utenfor sesongen, det var utenfor alle sesonger i verden. og det var før jeg noen gang hadde vært på det hotellet, og jeg syntes det var alt for stort for den lille byen. jeg skjønte rett og slett ikke hva de skulle med det. i Haugesund? men altså, jeg tilbrakte mesteparten av tiden i sengen, en uke, med tatt av vinden. jeg hadde ikke mye annet å gjøre. jeg gikk tur opp til sykehuset der faren min lå med vondt i magen to ganger om dagen og satt der til både han og jeg synes det var nok, og så gikk jeg tilbake til det store hotellet og sengen og boken og la meg med Scarlet O’Hara og dem. Jeg ville det. Jeg hadde ikke lyst til annet. Scarlet og Red. Og meg på et helt fremmed, ubrukelig sted. Jeg gråt. Jepp. Ikke sånn litt. Jeg gråt veldig. Sånn hikstet. Det var fint at det ikke var noe jeg så på TV sammen med andre, men leste helt alene for meg selv.