charlotte salomon
mars 20, 2010 § Legg igjen en kommentar

Hun ble født i 1917 og var av delvis jødisk avstamning. Hun levde i Berlin med sin far, Dr. Albert Salomon og stemoren, som var sangerinne. Charlottes første og store, antagelig eneste, kjærlighet var Alfred Wolfsohn. Han var 22 år eldre enn henne, pianist og stemmepedagog og skrev manuskripter, som Orfeus og Veien til Masken, et verk om den menneskelige stemmen. Alfred Wolfsohn var ofte hjemme hos Salomons, en venn av huset, han tilbrakte mye til med stemoren, underviste henne og spilte når hun sang. De holdt små konserter og Charlotte var sjalu, men Wolfsohn fikk ikke vite hvilke følelser hun næret for ham. Han opplevde henne som sky og innesluttet. Han kunne ikke forstå hva som gjorde at hun plutselig slapp alt og bare sto der og så så alvorlig på ham. Charlotte kalte ham Dr. Klang.
Wolfsohn introduserte Charlotte for ideen om det ubevist kreative. Han oppfordret henne sterkt til å ta sitt talent som bildende kunstner alvorlig og lot henne illustrere noen av sine tekster. Hun siterer ham i en av tegningene i Leben? Oder Theater?: «Det er ikke sangeren som synger, det er sangen som synger seg gjennom ham.»
Charlotte ble tatt opp ved Berlin Kunstakademi og gikk der mellom 1936 og 1938. Da ble hun anmodet om å slutte ettersom hun var jøde. Hun emigrerte med besteforeldrene til Frankrike i 1939. Det tok ikke lang tid før mormoren forsøkte å ta livet av seg. Først da fikk Charlotte vite at moren hadde gjort det samme da hun var liten, hun hadde kastet seg ut av et vindu og døde. For ikke å selv bli gal, og for å få mormoren til å ville leve videre, begynte Charlotte på sitt store verk, hun tegnet og malte sitt eget liv fra før hun ble født til dagen hun levde i. På noen måneder laget hun 1300 gouacher. 800 av dem var livsfortellingen hennes som hun kalte Leben? Oder Theater? Ein Singespiel. Livet? Eller Teater? Et syngespill. Hun malte i rivende fart, brukte elementer fra film og tegneserier og la til musikk. Hun skrev: «Gå ut fra at bildene er laget slik: En person sitter ved havet. Han tegner. En melodi repeterer seg inne i hodet hans. Når han begynner å nynne til den, passer den perfekt til tegningen på papiret. En tekst former seg og han begynner å synge melodien høyt sammen med ordene, om og omigjen inntil tegningen er ferdig.»
Charlotte Salomon ble arrestert i 1943, 26 år gammel, deportert og drept i Auschwitz samme år. Hun fikk overlatt arbeidene sine til en fransk venn før hun dro. Hun sa til ham: «Ta godt vare på dem, de er mitt liv.» C’est tout ma vie.
Charlotte beskrev arbeidet sitt som en måte å overkomme døden på. Hun skrev: «Hun trengte å komme bort fra verden og menneskelivet en stund, ofre alt for å lage seg en verden på ny, ut av avgrunn.»
Charlotte kom fra en familie hjemsøkt av selvmordere, Leben? Oder Theater? begynner med tanten som drukner seg, fortsetter med moren, Franziska, som kaster seg ut av vinduet og slutter med bestemoren som henger seg og dør selv om Charlotte har tegnet av alle krefter for å redde henne. Charlotte var selv depressiv og døden var ikke en løsning på sinnstilstanden hun ikke hadde tenkt gjennom og vurderte.
Charlotte forteller om moren: «Franziska sier: ‘I himmelen er alt mye vakrere enn det er på jorden, og når din mamma er blitt en engel vil hun komme ned igjen og ta med til sitt lille lam, ta med et brev, der hun forteller hvordan himmelen er, hvordan det er der oppe i himmelrommet.’ Franziska var av den litt sentimentale typen. Hun tok ofte med seg barnet og la seg i sengen med henne for å fortelle henne om livet etter døden i de himmelske sfærer, et liv som skulle være rett og slett

strålende og som det virket som om hun lengtet helt fryktelig etter, hun spurte ofte Charlotte om det ikke ville være vidunderlig om hennes mor ble forvandlet til en engel med vinger. Charlotte svarte at hun syntes det ville være fint, men hun spurte om moren kunne være så snill å ikke glemme å fortelle hvordan det var der oppe i brevet hun, som engel, personlig, skulle levere og legge i vinduskarmen til Charlotte.»
Samlingen Leben? Oder Theater? finnes på Jewish Historical Museum i Amsterdam.
mark tansey
mars 2, 2010 § Legg igjen en kommentar
I dag går det også temmelig tregt. En side so far, halvannen. Men det gjelder å ikke gi seg. Bare få det ned på papiret. Slenge det ut. Så få jeg i hvert fall noe å stryke i. Når jeg har gjort det kan det hende jeg står igjen med en flik. Selv om det jeg skriver er idiotisk, banalt og kørka og flaut, så handler det om å skaffe seg noe å hugge i. Det kunne vært fint om alt var fint med en gang, alltid. Det kunne vært fint å gjøre noe annet i grunnen. Male, lage et fat, det virker tross alt mer konkret, eller bare måke snø. Kanskje helst det. Lage en vei. Noe målbart og nyttig og umiddelbart. Gå på den. Fram og tilbake. Hmm. Den virker. Den gjør det den skal. Ingen undertekst. Ingen ubevisst tekst. Ingen dobbeltbetydning. Deilig. Jeg gleder meg til våren og hagen og legge meg sliten om kvelden med jord under neglene. Gartner, det kunne vært fint kanskje. Hele tiden. Få betalt for det. Klippe gresset. Drepe snegelene. Flytte stein. Vanne etter at solen går ned.
Men altså, først, for å få råd til alt det, springe rett mot ordene, rett inn i ordenes mørke og se.
Mark Tansey har malt bildet av en som gjør det. Over. Jeg har sett bildene hans i virkeligheten.
A Journey Round My Skull: Slovakian Expose Redux
februar 19, 2010 § Legg igjen en kommentar
A Journey Round My Skull: Slovakian Expose Redux bokomslag fra den gangen de ikke skrek mot deg om hvem, hva og hvor mange vi skal nå, men hvisket. alle er ikke like «stille», men de er pene. jeg skal ikke si til forlaget mitt at sånn vil jeg ha. skal ikke plage dem med helt usynlige omslagsforslag. men en kan jo lure noen ganger, tenke at det finnes en vei under støyen og opp, gjennom, i midten av alt, og der får du fart og flyr over. dreaming.



