06.01.1961 / 03.02.1970

oktober 28, 2011 § Legg igjen en kommentar

 

denne kunne jeg hatt lyst å skrive

juni 20, 2011 § Legg igjen en kommentar

… men for seint, Lydia Davis har skrevet den.

Hun har, gjennom et år, betraktet tre kuer som hver dag blir sluppet ut av fjøset på naboeiendommen og undret seg over hva som driver dem.

One thinks there is a reason to walk briskly to the far corner of the field, but the other thinks there is no reason, and stands where she is.  At first she stands still where she is, while the other walks away briskly, but then changes her mind, and follows.She follows, but stops halfway there.  Is it that she has forgotten why she was going there, or that she has lost interest?  She and the other are standing in parallel positions.  She is looking straight ahead.

So often they are standing completely still.  Yet when I look up again a few minutes later, they are in another place, again standing completely still.

Hva tikker i dem? Hvordan? Davis spør og svarer: Mer enn at de bare står og venter på å bli spist.

They like to lick things—a person’s hand or sleeve, or the head or shoulders or back of another cow. And they like to be licked: while she is being licked, she stands very still with her head slightly lowered and a look of deep concentration in her eyes.

Det er forståelig. En kan tenke seg en slags gjensidighet bygget inn mellom hud og tunge. Et minne om det første en fikk kjenne, og det som har fått kuer til å overleve. Noe de må kunne. En kan tenke seg at det kan få en ku til å stå stille, fordypet.

Davis skriver at selv om kuer ikke kjenner betydningen av ord som ‘person’, ‘nabo’, ‘holde øye med’ eller ‘ku’ så eksisterer de og har en udsikutabel og solid ku-tilstedeværelse, mer enn noen andre dyr og folk. Helt til kvelden kommer. Da lurer hun.

They are still out there, grazing, at dusk.  But as the dusk turns to dark, while the sky above the woods is still a purplish blue, it is harder and harder to see their black bodies against the darkening field.  Then they can’t be seen at all, but they are still out there, grazing in the dark.

Men:

If we turn off the light, and look out in to the dusk, gradually they can be seen again.

(En ku er en ku er ku …)


dead hero: gutenberg

januar 19, 2011 § Legg igjen en kommentar

Jeg er enig med meg selv i at jeg er det. Reddet av bøkene. Hadde det ikke vært for bøkene så hadde jeg skrevet dem selv. Om og om igjen.

Og by the way, Thomas Allen, er mannen som forsto meg, laget bildet over, fotograferte og delte. Finn ham på nett selv, for lenkefunksjonen på wordpress funker ikke i dag.

TIME TABLE

november 8, 2010 § Legg igjen en kommentar

… ordet, Time Table, får meg til å falle til ro til tross for at det også spenner tiden ut i det uendelige som jeg ikke forstår et dugg av. Det er ingen begynnelse, det er ingen ende, men det finnes en beroligende orden i det ubegripelige. Sekundene, minuttene, timene, seksti, tolv, tjuefire, og så er vi tilbake igjen der vi har vært så mange ganger og ser begge viserene, den korte og den lange, over og under hverandre, på klokkene, og slik fortsetter det. Slik fortsetter det. Paradoksene er paradoksalt nok de beste nervemedisinene.

Og om du ikke har vært der før, så besøk BibliOdyssey som fant denne beroligende tidtabellen i Mitchell’s new General Atlas.

ikke blues, men søndag morgen news

oktober 17, 2010 § 2 kommentarer

Om hvorfor det er fordelaktig at hjerneceller dør, fra Nicholson Baker‘s The Mezzanine … (via art ravels)

Åh! Jeg føler meg mye bedre nå. Det med hjerneceller har bekymret meg, men jeg forstår at Baker har forstått, erfart antagelig, at tap av hjerneceller ikke bare er nødvendige, men gledelige  hendelser. Det er ikke bare måten jeg fikk hjerneceller på, men, i enda større grad, måten jeg mister hjerneceller på som gjør meg unik. Jeg puster ut. Og inn igjen selvfølgelig. Jeg lever. Hjerneskadet, ja, men inderlig og sært begavet og berøvet.

Masaru Shichinohe

 

et apropos til gårsdagen

oktober 11, 2010 § 4 kommentarer

Et skuespill som forklarer ufreden på jorden, intet mindre. Hvorfor nøye seg med smått? Skuespillet heter Lengtere.

Hanna, som bodde i Berlin og smuglet bibler til USSR før muren falt, har nettopp tatt livet av seg ved å kaste seg ut foran en trikk, og hun kom ikke, som hun hadde trodd, ettersom hun hadde jobbet hardt for Gud og sånn til siste slutt, til himmelen. Hun kom til noe midt i mellom. Et slags uendelig, og nokså trist, venterom. Der treffer hun Kafka, Eva, Jeanne d’Arc, Mae West, Sara og Kvinnene ved brønnen. Hanna blir nokså forskrekket over ikke å få sin belønning sporenstreks. Ingen gjør det får hun vite, for Gud og Gudinnen er uenige, de krangler om en gammel ting, en voldtekt kan det virke som. Og Gud har bannlyst henne, så nå går hun rundt i gatene og horer. Om dagen sover hun. Og så lenge Gud og hans Gudinne krangler så har vi denne ufreden vi krangler om. Vi er krigen mellom dem. Vi. Stakkars oss. Og vi skjønner ingenting før vi er døde og det er for sent  å gjøre noe som helst med saken.

Og så litt mer mot slutten:

EVA: I alle kvinner lengter en Gudinne, og alle menn har Gud i seg langt inne. HERR K: I våre kjærlighetsliv har han og hun tatt pant, og vi elendige, vi skulle vist dem at det er sant, at det går an å gjøre dette annerledes. Vi skulle samlet sødme som bier samler honning, og lært vår Gud i himmelen å vekke opp sin dronning. HANNA: Men vil det si at allting kommer an på oss? HERR K: Det gjorde det. Vi var på jorden for å sloss. For kjærlighet. JEANNE: Og fred. MAE WEST: Av fred min kjære Jeanne, kommer det ingen himmel.

Og for den som ikke visste det, engler snakker engelsk, det er derfor de heter det.

Boka finnes ikke lenger, men hvis noe har lyst å lese hele, så legger jeg den ut på siden en dag jeg får forferdelig god tid.

Codex Seraphinianus eller wonderland # 6 og hodepine

oktober 1, 2010 § 2 kommentarer

jeg vet ikke helt, men kanskje …  herregud. mystisk. og helt begripelig. hvis vi bare kunne forstå det. Codex Seraphinianus av Luigi Serafini og Cluster hodepine.

Og en dag, når hodepinen har gitt seg, skal jeg se hva annet som finnes hos issuu. Du verden!

i dag på cyberbeach

september 29, 2010 § Legg igjen en kommentar

Stille. Høst. Høy, blå himmel. Snart ikke lenger september. Ingenting om hvilken side bokmerket ble funnet på. Hva som sto der. Hva som kanskje var det siste siste leser leste. Hva leseren først så når han eller hun la boken fra seg. Hva som skjedde etterpå. Fill in.

Via Forgotten Bookmarks.

watching waiting where

september 26, 2010 § 2 kommentarer

Fra Raymond Meeks‘ bok watching waiting where.

Creatively, I thrive when I’m put in a corner and given limited
resources and few options. The books I find provide portals and clues,
which allow me to work with the existing title or narrative. Sometimes
the dimensions are just right, or the number of pages. But I rely heavily
on the inherent voice of the book and enjoy the collaboration between
what the book was in its previous life and what it might become.

Fra en samtale mellom Raymond Meeks og Darius Himes. Via muse-ings.

oppmålingen av verden

august 21, 2010 § Legg igjen en kommentar

» Med muldyr brøt de opp og drog i retning Orinoco. Rundt hovedstaden bredte det seg ut sletter, tusener av mil, uten et tre, en busk eller en høyde. Så lyst var det at det var som om de gikk på et glitrende speil, med skyggene sine under og den tomme himmelen over seg, eller som om de var gjennskinn av to vesener fra en annen verden. En gang spurte Bonpland om de fortsatt var i live. Det visste ikke han heller, sa Humboldt, men om det var slik eller slik, hva annet kunne man gjøre enn å gå videre?»

fra Oppmålingen av verden/Daniel Kehlmann

Where Am I?

You are currently browsing the bøker eller bok category at torunlian.